Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Solveig Falkenberg Krogs minner fra et småbruk i Østfold i 1950- og 60-årene


Tilbake til Arkivoversikt
Tilbake til oversikt over minner fra bygdekvinner

Solveig Falkenberg Krog, født 1945 i Trøgstad, har skrevet om sine minner fra et småbruk i Østfold.

Her kan du kjøpe et hefte med hele hennes beretning

Her er noen smakebiter fra det hun forteller (hele teksten er på 15 sider):

Vi var en familie på 9 stykker, som ble født like før, under og etter siste krig. Småbruket vi vokste opp på, besto av 5 bygninger, det var våningshus, låve med fjøs og stall, kjellern, vogn/vedsjulet og verkstedet.

Våningshuset besto av to rom og kjøkken i første etasje, med kjøkkeninngang, storstueinngang og spiskammers. 2. etasje hadde tre rom pluss gang og kott. Kjøkkengangen hadde murgulv og innenfor lå spiskammerset. Disse to rommene var bygd som ei såkalt sjiku (en etasjes påbygg med skråtak). I gangen stod det et skap vi kalte for pidestall. Den hadde et stort rom midt på med dør, en skuff over og en under. I øverste skuffen var det verktøy av forskjellig slag, og i underskuffen var det luer, skjerf, sokker og votter. Det store rommet midt på ble brukt til skittentøy. Bak utgangsdøra var det knagger hvor vi hengte fra oss arbeidsstøy, og på gulvet fottøy. Her var det bestandig rotete. Det var mange som skulle ha plass til sitt. Spiskammerset innenfor var oppholdsrom for mat. Her stod brødnuen, en stor avskjæring med lokk over, en vannkum som ble brukt for melkeavkjøling om sommeren og to bord til å sette fra seg mat på, pluss noen hyller.
(...)
Ei artig historie må i den anledning fortelles om denne dragkista: Da min mor skulle føde for tredje gang ville hun det skulle skje hjemme fordi det var så dårlig stell på bygdas sykestue/fødestue. Hadde hun visst at det skulle komme trillinger (3 stk.) hadde hun nok vurdert det annerledes, og da var nettopp dragkisteskuffen god å ha. De ble født ca en måned for tidlig, til sammen veide de 25 merker som det het den gang, og ble lagt i en av skuffene med varmeflasker mellom seg.

Kottet langs halve andre siden av huset var også fullt av klær. Langs med hele rommet hang det klær på en lang stokk, og på gulvet, esker med mye rart i. Da jeg ble større brukte jeg mange timer på dette loftet hvor jeg undersøkte og gikk over alt sammen. Det var mye spennende å se på. Blant annet barnetøy, og jeg husker spesielt løyertene av tynt fløyelsstoff. De var så lange at de kunne brettes tilbake og knyttes sammen med bånd rundt livet på barnet. Sikkert gode og varme, og tette, slik at de ikke fikk sparket av seg. Den andre halvparten av kottet var innredet til soverom el. alkove som den kaltes, og midt i huset et soverom i hver ende..

Storgangen nede var et kaldt rom. Vintertid kunne det hende at det var rim på innersiden av bordkledningen. Denne var nok ikke tømret som resten av huset. Vinduene ellers i huset var enkle vinduer. Bare ett lag glass. De ble også kalde sånn at de ble helt dekket av rimfrost. Husker vi kunne sitte på kjøkkenbenken og blåse på ruta så vi fikk små kikkehull i rimet. De frøs relativt fort igjen, og da var det til å blåse på nytt.
(...)
Det var mye mat som måtte lages til så mange mennesker. Vi var 9 personer som skulle mettes og det skapte mye arbeid. Brøddeigen ble satt i ei brødnu. Det var et stort traulignende trefat. Husker ikke hvor mange brød som ble bakt om gangen, men det måtte vel minst være en 10-15 store brød. Vi hadde svartovn og i den ble brøda bakt, eller også i magasinkomfyren. Magasinkomfyren hadde ei ”plate” som var varm bestandig. Denne plata ble dekket til med et tykt magasinlokk.

Brøda ble oppbevart i en rund avskjæring med lokk, i spiskammeret. Det fantes ikke fryser den gang. Det hendte nok at det ble mugg på brødene før de siste ble fortært. I dette spiskammeret var det vel ikke så lett å oppbevare mat, siden det også ble brukt til melkeavkjøling. Det var kaldt nok, men ofte ganske fuktig og rått. Og om sommeren ble det for varmt, for det var vindu der og det var mot vest, og ettermiddagssola varmet opp.

Noe som var kjedelig var all oppvasken. Den ble naturlig nok veldig stor. Vi måtte varme opp vann. Det stod bestandig en stor kjele på magasinplata med varmt vann i. Det var oppvaskkum i benken heldigvis, med avløp. Da jeg vokste opp var det blitt innlagt kaldt vann, som måtte pumpes opp fra ilen. Denne pumpa hadde et langt håndtak som vi slo frem og tilbake slik at vannet til slutt ble presset opp. Her var det også en utslagsvask.

Husker at det ble innkjøpt trykkoker. Den skulle redusere koketida for potetene. Den ble bestandig fylt helt opp. Trolig var det en 5 – 6 liters kjele.

Melk hadde vi selv og noen grønnsaker, men det ble liten tid til grønsakshage med så mange andre gjøremål for ei husmor. Husker vi dyrket noen tomater i solveggen, de var kjempegode. Ellers hadde man kål og kålrot.
(...)
På 50 og 60 tallet ble det drevet allsidig gårdsbruk rundt omkring i landet. Så også hos oss. Det ble holdt husdyr av ymse slag. Det var ku, hest, gris, høner, katter. På fjøset var det plass til 5 - 6 kuer og en kalv. Ved siden av var det et rom for grisen, og over fjøset var hønehustrevet. Vi måtte klatre opp en stige for å komme dit. En nyttet varmen fra kuene godt på den tida. Kan huske at det gjennom vinteren ble tjukk tælle på gulvet hos hønene, denne ble kastet ut på våren. Man bare fylte på nytt lag med strø gjennom vinteren. Tælla kastet vi ut med spade eller skuffe. Den satt ganske godt fast i tregulvet. Etterpå ble det så rent og fint med nytt strø av litt grov flis fra saga. Nede i fjøsgangen stod melbøla. Den var stor og ble fylt opp etter behov. Vi brukte bøtter og litersbokser for å måle opp fòrmengden til kuene. De skulle ha forskjellig mengde mel etter hvor mye de produserte av melk. Og så var det vann. Vi var heldige for det var naturlig vanntrykk fra brønnen, med spring over krybba på forbrettet. En slapp å bære vann til kuene.
(...)
Høyonna.
Det var kanskje den verste jobben på en bondegård. Lauvene i låven skulle være fulle med høy til dyra slik at en berga matforsyninga gjennom hele vinteren. Var været fint om sommeren gikk det greit unna, men ble det mye regn måtte en sette opp herser for å tørke høyet, og det medførte et stort ekstraarbeid. Etter at høyet var slått ned med slåmaskin, skulle det ligge slik i ranker et par dager å tørke. Så var det til å vende høyet med høyriva. Akkurat den jobben var grei nok. Men det var viktig at det ikke kom regn disse dagene. Ellers måtte en til å vende det igjen. Hvis været holdt seg kunne vi lage såter. Ble det mye regn måtte en altså sette opp herser. Etter tørkinga på bakken var det til å såte. Høyet ble samlet i hauger (såter) bortover jordet. Slik kunne det ligge noen dager før en kjørte det inn på låven med høyslaen. Det gjaldt å få med så mye som mulig i høyslaen og da måtte vi ungene til å tråkke høy. Det gjaldt å tråkke godt rundt kantene i vogna, og også ellers. Over lasset ble det festet en lang stokk (lessestanga) for at ikke noe skulle ramle av under veis. Høyet ble kjørt inn på låven og fylt opp i lauvene. Innimellom skulle det strøes med grovt salt for holdbarhetens skyld.

Det var bestandig varmt når høyonna stod på. Det måtte det jo være, varmt og pent vær.

For oss ungene var det mye moro i høyet, for det hoppet vi i. Når lauene var fulle, lå høyet over bjelkene. Og under disse lagde vi tunneler. Her var det mørkt og godt og varmt.

En gang vi dreiv og leika på låven ropte mamma oss inn. Guttene fant at de ville gjemme seg i høyet, og jeg etter. Det jeg ikke tenkte på, var at i enden av tunnelen gikk det rett ned på gulvet i underlåven. Det neste jeg husker er at jeg prøvde å komme meg opp på beina, og så ble jeg borte igjen. Jeg kom til meg selv igjen da en av mine brødre bar meg inn. Jeg fikk kanskje en liten hjernerystelse.
(...)
Bilen.
Jeg kan huske at det bare var noen få som hadde bil. Etter krigen måtte man ha kjøpetillatelse. Det var bare de som var avhengig av bil i tjenesteøyemed som fikk den tillatelsen. Først på slutten av 50 tallet begynte det å bli vanlig at folk skaffet seg bil. Hos naboen, hadde de hatt bil i flere år, en Citroen fra midten av 1930 tallet, og i 1959 byttet de ut Citroenen med en Volvo PV. Helt ny var den og lyse grå. Ååå, den var fiiiin. Han var forsiktig med bilen sin han Johan. På innsiden av dørene var det gjennomsiktig plast for å verne trekket. Jeg tror ikke denne plasten noen gang ble fjernet.

Jeg var venninne med datteren der og var heldig og fikk være med når de besøkte familie og venner, det var stas.

På 50 tallet fikk vi ofte besøk av ”onkel” Rolf med familie. Han hadde bil. Den første jeg husker var en Ford Konsul og den neste var Ford Zefyr. Det hendte at han kjørte en tur med oss når han var på besøk. Disse bilene hadde flotte spyd el. lign. på panseret. Denne pynten ble forbudt å sette på bilene etter hvert, fordi det ble hevdet at det var til fare for folk som ble kjørt ned. De kunne bli spiddet!!!!!!!!!

Ellers kan jeg så vidt huske at vi reiste på besøk til Lillestrøm med lånt bil engang. Det måtte ha vært tidlig på 50 tallet. Det var jo noen som hadde bil før krigen, men det var bare de som hadde forholdsvis god økonomi.

I 1949 reiste mamma og pappa på biltur sammen med pappas søsken. De kjørte med 3 biler og det var 13 personer. De var på Vestlandet. Tenk, for en opplevelse denne turen måtte ha vært. De hadde neppe sett slik natur før noen av dem. De var sammen og de fikk noen dagers pusterom for unger og daglige gjøremål. I Trollstigen ville ikke tante Martha sitte i bilen, så hun gikk. Ikke til å grunne på at en var redd, med de bilene de kjørte den gang. Det var vel knapt at de orket å dra seg selv opp. For ikke å snakke om bremsene de hadde.

Jeg kan huske mamma og pappa kom hjem fra den turen. Jeg var fire år og fikk ett dreiet og malt smykkeskrin med lokk, som det står Geiranger på. Jeg har det ennå. Alle vi ungene fikk gaver, men jeg kan ikke huske hva guttene fikk. Tror kanskje de bl.a. fikk et krokket-spill.

Det med bil var nok en stor begivenhet på den tiden. Det var ikke allemannseie, så vi var jo nysgjerrige på disse vidundrene. Husker at en fetter kjøpte seg Folkevogn. Han drev som tømmermåler så han fikk denne kjøpetillatelsen.

Mot slutten av 1950 tallet ble det også bil hos oss. Først kjøpte guttene en Opel Olympia 1939 modell av en kar i nabobygda. Etterpå kjøpte de en Fiat 1600, og den brukte vi på en tur i 1959 til Østerdalen, for å besøke mammas pleiesøster, som hadde giftet seg med en kar fra Midtdal i Tufsingdalen, og hadde bosatt seg mellom Os og Tolga. De hadde ikke sett hverandre på bortimot 15-20 år.
(...)

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 12.4.2008
2007©Ingar Kaldal