Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Jan Bekkenstens minner fra IL-O-VAN i Moss


Tilbake til flere minner fra IL-O-VAN i Moss
Tilbake til Arkivoversikt

Jan Bekkensten, født 1934, forteller om sitt arbeidsliv ved Il-O-Van, fra han i 1952 ble ansatt som lønningsassistent, og 1957 materialforvalter, til han i 1997 ble pensjonert. Her er noen smakebiter fra det han forteller (hele teksten er på 8 sider, og er rikt illustrert med bilder - hvorav noen få er tatt med i dette utdraget):

Jeg søkte om å få jobben som lønningsassistent ved Il-O-Van den 19.juni 1952. Den 1. juli ble jeg skriftlig bedt om å komme til konferanse. Den 8. juli fikk jeg skriftlig beskjed tilbake om at jeg kunne tiltre jobben mandag 28.juli 1952. Kontortiden skulle være mellom kl.7.00 om morgenen til kl.16.15 om ettermiddagen. Lønnen min ble kr. 290,30 pr. måned.
(...)


[om arbeidet som lønningsassistent:] Det var et møysomt arbeid og det var nødvendig og være nøyaktig. Ble det feil her så kunne det få store konsekvenser for bedriften og meg. En produksjonsarbeider kunne i løpet av en uke ha 50 forskjellige typer jobber og alle de kunne ha forskjellig timebetaling med og uten tillegg. Når jeg hadde regnet ut riktig antall timer og minutter og delt de ut på riktig timebetaling og tillegg. Skulle utregningen vises for godkjenning av lønningsfører som på denne tiden var Rolf Mikalsen og han måtte vise dette fram til økonomisjef Erling Solem som hadde den endelige beslutningen og godkjennelsen før pengene kunne hentes i banken. Selve lønningsdagen var full av stress da alle de timelønnede skulle ha pengene sine i en lønningspose. Det var da å sitte og telle opp til hver enkelt og legge de i en papirpose med lønningsslippen. Den gangen var det viktig at alle ører var med og vi hadde ettøringer og toøringer akkurat som ti og 25 øre.
(...)
Etter krigen begynte det mange kvinner i produksjonen på Il-O-Van. Det var ikke like lett for de og komme inn i et så mannsdominert arbeid som vi hadde. I 1952 var det fremdeles vanlig at kvinnene ble regnet som mindre effektive enn mennene. Det hadde vært mange konflikter og det ble brukt et tøft språk etter krigen og de hadde det ikke lett. Mange mente at kvinnens plass var ved kjøkkenbenken. Etter lange forhandlinger ble det en løsning tilslutt. De skulle jobbe på mennenes vilkår, men ha 25 % mindre lønn! Heldigvis ble denne prosenten trappet ned etter hvert, men det forteller mye om hvordan man så på kvinners arbeide på den tiden jeg begynte på Il-O-Van. Og kanskje den ikke har endret seg så mye for fremdeles så er det lønnsforskjeller på menn og kvinner for samme utført arbeid i dag 60 år senere.
(...)

Berit Torkilsen og Karin Sandtorv.jpg Montering av kasserroller

1961 overtok jeg som materialforvalter en jobb jeg hadde helt fram til 1997. Arbeide bestod i oppfølging av råvarebeholdninger, lageret av hjelpemateriell og deler. Utskriving av ordre i overensstemmelse med planlagt produksjon, samt planlegging av innkjøp. Dessuten skulle jeg foreta innkjøp, føre kartotek og utarbeide statistikker. En annen viktig jobb jeg fikk var ansvaret for var den årlige vareopptellingen. Jeg skulle også utføre noe manuelt arbeide på råvarelageret når det var behov for det.

Det første jeg måtte gjøre var og lære meg alle produktene. Det vil si alle artikkelnummer, typer og størrelser. Men ikke nok med det, jeg måtte lære meg alle deler som skulle til hver artikkel og det tok tid da det var flere hundre forskjellige artikler.

På kontoret satt vi to stykker, det var Thor Strand og jeg. Kontoret lå i innkjørselen til fabrikken og vi hadde et stort vindu ut i porten. Der kunne vi følge med på alt som kom og gikk. Thor Strand og jeg arbeidet meget godt sammen og det var også svært nødvendig. Thor var planlegger som planla produksjonen ut i fra de behov fabrikken hadde for produksjon. Det ble satt opp langtidsplaner sammen med salg og administrasjon og vi laget korttidsplaner ut i fra dette som vi evaluerte hver uke eller når vi så at det var nødvendig. Innkjøpene av materialer ble utført etter disse planene som ble godkjent av direktøren.

Den store oppgaven var og hele tiden å ha full oversikt over alle driftsmidler, råvarer og sørge for at det ble bestilt råvarer eller driftsmidler når det var nødvendig og sørge for at de lå på lageret den dagen de skulle brukes. Og ikke ha de varene som produksjonen trengte den dagen man skulle bruke det var for å si det svært lite heldig og det kunne skape store leveringsproblemer for solgte varer. Så det forsøkte vi å unngå for enhver pris for ingen ønsket og stå til ansvar for dette på kontoret til sjefen! Men fra tid til annen kunne ikke leverandørene levere varene i tide og da var det om å gjøre og kunne finne på noe annet. Så det var til tider store utfordringer.

Det verste var egentlig når det var lite og gjøre i fabrikken. Da måtte vi være spesielt oppfinnsomme og de var de utroligste produkter som ble laget i slike perioder.
(...)
Det var svært vanskelig for meg å bli fortrolig med databehandling og all denne skiftingen av programvarer var nærmest umulig og forstå. Jeg benyttet derfor mine gamle kartotek ved siden av datamaskinen i mange år. De var alltid oppdaterte og lette og finne, og mange ganger var mine kartotek gode og ha da datasystemet stadig hadde datakræsj. (Moss By og industrimuseum har alle mine gamle kartotek dersom det skulle være interessant og se hvordan man manuelt kunne holde styr på det meste på et råvarelager).

V areopptelling hadde jeg vært med på siden jeg ble ansatt og det var en stor jobb. Jeg hadde ansvaret for opptellingen av råvarelageret og rekvisitalageret sammen med planlegger Thor Strand. Men det var mange andre som var med på tellingen også opp igjennom årene. Tellingen foregikk før nyttår hvert år og vi brukte ca.4-5 dager på selve tellingen og kontrollen av revisor, men så var det registrering av antallene i systemene. Det var ofte store og mindre avvik så det var viktig og få rettet verdiene før årsregnskapet skule gjøres opp. Selv om det var et skikkelig pirkearbeid så hadde vi det trivelig under opptellingen. Vi ble på mange måter et godt innarbeidet team som viste hva vi skulle gjøre hvert år. Vi hadde mange heftige politiske diskusjoner i mat og kaffepausene.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 18.12.2009
2009©Ingar Kaldal