Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Jan-Erik Olsens minner fra bl.a. IL-O-VAN i Moss


I 2011 ble Jan-Erik Olsens minneberetning utgitt i et eget hefte på Flisby'n Forlag, i samarbeid med Moss by- og industrimuseum - SE HER

Tilbake til flere minner fra IL-O-VAN i Moss
Tilbake til Arkivoversikt

Se flere utvalgte bilder fra Jan Erik Olsens fortelling her.

Jan-Erik Olsen, født 1945 i Moss, skriver om hele sitt arbeidsliv, fra han som guttunge begynte i bakeriet til far sin, via jobber i avis, til sjøs, til flere jobber ved Il-O-Van i Moss. Han forteller både om arbeid og fritidsaktiviteter. Her er noen smakebyter fra det han forteller (hele teksten er på 40 sider, og er rikt illustrert med bilder - hvorav ett er tatt med nederst i dette utdraget):

Min far William M. Olsen starta bakeri for seg selv i Skjåk i 1952. Han tok over driften etter en annen baker i fra Moss som ikke ønsket å drive lengre. Bakeriet valgte far å kalle for Skjåk Fellesbakeri A/S. Far leide lokalene til bakeriet av samvirkelaget det vil si NKL (Norsk Kooperative Landsforbund bedre kjent i dag som Coop).
(...)


Forfatteren


Når veien ble stengt over fjellet i fra oktober til mai, ble Skjåk et ganske lukket og til dels avsides samfunn. Og starte opp med et bakeri her skulle nesten ha vært en umulig oppgave. Men så oppdaget de jo heldigvis etter hvert at var veldig praktisk å kunne gå på samvirkelaget å kjøpe ferskt brød hver dag om de ønsket. Men det skulle gå en tid før bygdas befolkning skulle oppdage at ”kjøpebrød” var fremtiden og kanskje bedre enn det de selv bakte. Uansett så gjorde dette at far slet med svært dårlig økonomi i den første tiden. Så for og rette på dette tok han på seg malejobber etter at han var ferdig i bakeriet. Han malte da låvene på gårdene rundt om i bygden. Det gjorde at han etter vert ble godt kjent med mange av bygdas gårdbrukere og jeg tror at det gjorde sitt til at han lettere ble godtatt av bygdas befolkning. De hadde respekt for folk som ville jobbe for skillingene. Det lå også en stor mulighet i at Lom og Skjåk hadde en utrolig høysesong under sommeren da turistene reiste igjennom dalføret. Da kunne bakeriet tre og firedoble omsetningen, og det var det som gjorde at det kunne bli ”liv laga” der.
(...)
I 1963 fikk jeg arbeide i Moss Avis som hjelpearbeider. Arbeidet bestod for det meste i å hjelpe til på trykkeriet med forskjellige oppgaver, men mest var det og tørke valsene for trykksverte og farger. Etter at trykkeren var ferdig. I pakkeriet hjalp jeg til når avisene skulle pakkes inn og merkes. Når avisene var ferdige pakket (Moss Avis var da en dagsavis) kjørte jeg ut alle avisene til butikker, kiosker og til avisbudene som stod og ventet på meg rundt omkring i hele byen. Til å kjøre ut avisene fikk jeg utdelt en gammel ”Tempo Lett motorsykkel med tre hjul og en grønn kasse bak. Den hadde en ”Villers” motor 125 kubikk. Det passet meg bra for jeg var motorsykkel gal. Jeg hadde siden jeg var 16 år hatt en Tempo Cross med 125 Sachs motor, men nå hadde jeg blitt 18 og tatt førerkort for stor motorsykkel og kjørte en Triumph Tunderbird 650 kubikk. Å kjøre ut avisene var en fin jobb på pene dager, men ikke like kjekt når det regnet eller når det var is og snø på vinteren. Etter et år så fikk en annen kar jobben med denne utkjøringen, og da ble den med bil.
(...)
I januar 1965 fikk jeg hyre på en båt som het M/S ”Fernlake” fra rederiet Fernley og Eger i Oslo. Båten gikk i linjefart på USA østkyst, vestkyst og fjerne Østen og den skulle gå fra New York om en uke, så jeg fikk ikke lange tida på meg. Jeg måtte i all hast ordne pass og visum til USA....
(...)
Jeg skulle snart oppdage at jeg mista navnet mitt når jeg gikk over gangveien. Fra nå av het jeg bare ”Dekken”. Jeg hadde laveste rang om bord og ingen brydde seg noe særlig mye om denne personen. Han skulle ta all dritten og møkka jobbene. Derfor var det ”dekkens” jobb og utføre ”bakster” det vil si rengjøre lugarene, gangene, doene og dusjene. Det var stor rangsforskjell i organisasjonen om bord i en båt. Øverst tronet kapteinen han var eneveldig hersker og stod kun til rette for rederen. Så var det delt mellom dekksfolk og maskinfolk. Overstyrmann som hadde ansvaret for 1,2 og 3 styrmann, navigeringen, vedlikehold av båten, samt lasting og lossing av båten. Ved siden av han i rang var maskin-sjefen som hadde ansvar for maskinen og elektriske anlegg og 1,2 og 3 maskinister. Stuerten hadde ansvar for mat og forsyninger. Samt alle messe og bysse folkene som på ”Fernlake” var kinesere. Alle 1,2,3 styremenn og maskinister gikk sjøvakt og var sjefene på vakta. Båtsmannen var formann på dekk og fordelte jobbene på matroser, youngmenn og dekksgutter slik maskinsjefen gjorde det nede i maskinrommet. Jeg fikk ordre om å gå sjøvakten fra 4-8. Det vil si fra fire om morgenen det passa meg bra til åtte om morgenen og samme tid om kvelden. Sjefen min på vakta var første styrmann. Jobben på vakta bestod for det meste og styre båten (stå til rors) når det ble mørkt og eller stå på utkikk helt forut i baugen eller på ”bakken” som vi sa. Om morgenen hadde vår vakt alltid jobb med og ”purre ut” mannskapet det vil si vekke de. Og det høres lett ut, men er det ikke, særlig vanskelig var det etter et havnebesøk. Vi hadde spesielt en kar om bord som vi slet mye med. Vi løfta han opp av senga og tok på han buksa, men allikevel sovna han igjen og igjen. Mannskapet om bord var fordelt med stort sett like mange dekksfolk som maskinfolk og vi var ca. 30 personer ombord.
(...)


Jakob Paulsen håndpolerer en kjele


Håndtrykking foregikk da jeg begynte på Il-O-Van bare på turkjeler. Mer moderne halvautomatiske maskiner som Progressbenker og mer automatiske Leifeldbenker hadde tatt mer og mer over. Det var Arthur Andresen som drev med håndtrykking når jeg begynte på fabrikken. Han gjorde det bare i sesongen for han var bonde i fra Rygge og stod på torget og solgte sine produkter om sommeren i mange år. Senere skulle han ta med seg maskinen og drive produksjon for bedriften hjemme på gården. Vi hadde også en annen kar som drev med dette på gården sin, men det var ute på Kråkerøy og jeg har glemt navnet dessverre. På håndtrykking var det i sin tid 4 års læretid og man ble fagmann innefor dette vanskelige yrke. Og vanskelig var det. De stod ved en maskin som lignet på en slags dreiebenk. På denne maskinen var det satt fast en patron eller form som lignet det produktet man skulle lage. Foran patronen satt man inn en aluminiumsrondell og festet denne mot patronen med et påhold. Håndtrykkeren festet seg til benken med en reim rundt livet. Denne reima fungerte som en støtte for trykkeren, for det krevde kraft og tyngde å trykke. Han brukte en stang med et buet jern i enden. Så startet han maskinen som roterte patronen og påholdet. Da trykket han aluminiumen litt og litt omgangen opp på patronen og tilslutt ble det en ferdig kasserolle eller kjeleopptrekk.

De som arbeidet ved de nye opptrekksmaskinene ble kalt for maskintrykkere og de ble mer og mer viktig for bedriften . Her var det maskinen selv som trykket opp aluminiumen over patronen med hjelp av store og små hydrauliske trinser. På de havlautomatiske progressbenkene måtte operatøren styre fremdriften og trykket av trinsene mot metallet selv. På de langt mer moderne Leifieldbenkene ble dette gjort automatisk. Det var dyrt og gjøre feil her, men å lære og bli en flink maskintrykker kunne man gjøre på noen månder så håndverket forsvant.
(...)
De som jeg kanskje husker best av alle i fabrikken, er nok de karene som håndpolerte kasseroller og kaffekjeler. Ikke fordi jeg var spesielt mye inne i poleringsavdelingen, men de stakk seg sånn ut. Det kom av at de var svarte fra topp til tå. Man så bare det hvite i øynene på dem og de hvite tennene når de smilte. Jeg ser de enda foran meg der de satt på rekke og rad inne på det svarte poleringsrommet og håndpolerte produkter med sigarettsneipen i munnviken. Men å tenne på sneipen var dødssynd for da kunne hele fabrikken brenne ned og det hadde skjedd før. Det å polere kaffekjeler var ikke for amatører. Fikk den hurtigroterende polerskiven av tøy tak i tuten så slo den kjelen ut av hendene på deg med et smell og da var du heldig vist du ikke ble skadet. Det å kunne polere et produkt med høyglanset polering var en kunst. Det som var viktig var å ha på riktig mengde polervoks, samt å holde produktet med riktig trykk mot den roterende tøy skiven slik at den ikke gikk varm. Å polere en stor kasserolle kunne ta flere minutter. Så det var ikke bare møkkete, men tungt også. Det var Roald Sandaker og Odd Weyergang som jeg husker best. Polererne hadde alltid 15 minutter betalt vasketid før de gikk hjem. Men rene ble de ikke før etter et par uker sommerferie. Senere skulle poleringsautomater ta over poleringen av kasseroller, men kjeler måtte man polere for hånd i mange år enda.
(...)
C:\Users\jano\Pictures\MP Navigator\2008_01_30\IMG_0001.jpg En håndtrykker i arbeid (foto: Jan-Erik Olsen)

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 12.4.2008
2008©Ingar Kaldal