Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Jorunn Sjøbergs minner fra IL-O-VAN i Moss


Tilbake til flere minner fra IL-O-VAN i Moss
Tilbake til Arkivoversikt

Jorunn Sjøberg, født 1953, forteller om sitt arbeidsliv ved Il-O-Van, som som sekretær og mye annet i administrasjonen fra 1975 til 2007. Hun er intervjuet av Jan-Erik Olsen høsten 2009. Hele beretningen er på 8 sider Her er noen utdrag (med neon av bildene):

Det var i 1976 at jeg begynte på Høyang Polaris. Det var regnskapssjef Thor Pedersen som ansatte meg som vikar for Kari Horntvet. Jeg hadde jobbet med regnskap i det firmaet jeg hadde jobba for den siste tiden i Oslo. Før det hadde jeg jobba som sekretær for et bilfirma i Moss som het Storsveen Auto. På kontoret der jeg begynte var det mange store regnskapsmaskiner som jeg måtte lære å bruke, men Thor var en grei sjef og lærte meg alt det jeg hadde behov for. Hyggelig var det og jobbe der også. Vi likte musikk begge to så radioen stod på full rulle hele dagen. Etter 3 måneder kom Kari tilbake fra fødselspermisjonen og min tid der gikk mot slutten. (...)

Silja Notø, Jorunn Sjøberg, Liv Torunn Schill og Bodil Henri.jpg

Jeg skulle jobbe direkte under salgssjefen og jeg husker godt første gangen jeg skulle skrive et brev etter diktafon. ”Bare ta den tiden du trenger” fikk jeg beskjed om, og jeg brukte halve dagen for å få brevet slik jeg ønsket. Den gangen skrev vi alle brev i tre eksemplar, det vil si at vi hadde blåkopi papir i mellom sidene i skrivemaskinen. Skrev man feil så måtte man huske på å rette opp på alle kopiene. Ble det mye oppretting og utydelige kopier, ja så måtte man bare begynne på nytt. Så det tok sin tid. Men det gikk bedre etter hvert. En annen maskin jeg aldri hadde sett før var en Telex maskin. Den kunne Anne Lene betjene og ikke forstod jeg hva som skjedde, men med den kunne man skrive beskjeder til hele verden og få svar etter noen timer, utrolig.
(...)

Det var liv og røre på kontorene i andre etasje hvor administrasjonen holdt til. Jeg tror at det var litt status og jobbe der oppe, for der var sjefen. Det vil si direktøren, han som tok de viktige beslutningene. I første etasje lå vårt og fabrikkens sentralbord, fabrikkontorer og spisesal, mens det i kjelleren var et stort tilfluktsrom og garderober for fabrikkoperatører og toaletter.
(...)

De aller fleste dagene var travle dager med mye å gjøre og ofte måtte vi fordele jobbene oss i mellom og hjalp til der det var behov. På denne måten ble vi kjent med hverandres arbeide og kunne vikariere dersom noen var syke eller hadde ferie. Ragnvald, sjefen min var en utrolig hyggelig og snill sjef og vi kom godt overens. Jeg hadde også mye med salgskonsulentene å gjøre. I salget for øvrig var Andreas Ising direktør for salget og under han lå alle selgerne og ordrekontoret. Av selgerne var det Erling Nilsen som var en storselger i Oslo og Roy Hannestad og mange, mange flere med han som jobbet ute i landet. De reiste rundt og besøkte butikker overalt i hele Norge. Salget gikk strykende i denne tiden og vi var nesten enerådige på det norske markedet med kjøkkentøy i aluminium og rustfritt stål.
(...)

Det hendte at vi etter jobben tok noen fester sammen med mye leven og moro. Vi hadde ”gurmet aften, ”vin aften” og mange andre aftener hjemme hos hverandre eller på jobbens konferanserom. Mange av festene var i regi av funksjonærforeningen der vi alle sammen var medlemmer.

IMG_0008.jpg
Nå er det bare å slå seg løs.

(...)
I administrasjonen var det hele tiden endringer etter som markeder og produkter endret seg. Det skulle bli mange organisasjonsendringer nå og i fremtiden. Vi hadde begynt og selge markiser i slutten av 70 tallet og Hans Erik fikk jobben med å selge dette, men s Åge Larsen overtok hans jobb på eksport. Fabrikksjef Harry Johannessen gikk av med pensjon og Tore Sørensen overtok for han. Tore var en seriøs og alvorlig kar i jobbsammenheng, men på fest var han en hyggelig og morsom kar som holdt festen i gang inn i de små timer med sang og gode taler.

Ferdigvarelageret hadde blitt flyttet fra Holmestrand til Solgård Skog og Jan Erik Olsen var sjefen der. Den gangen måtte man hente de skriftlige ordrene på kontoret hos Rolf Nielsen, så han var ofte oppom og vi hadde alltid tid til en hyggelig prat og en kopp kaffe ble det alltid tid til. Noen ganger var det kaker også. Kirsti var flink til å bake så vi hadde stadig nybakte kaker til kaffen.
(...)

Det skulle bli mange møter ved fabrikken i 1989 og det var en aktivitet som ikke var så morsom i det vi ganske tidlig forstod hva som var i gjære. Hydro Aluminium ville selge oss. Det er klart at mange av oss ble redde for jobben sin for direktør Refnes informerte sine nærmeste om det først. Vi fikk ikke lov til å si noe om det som skulle skje og det var vanskelig og holde. Men snart ble alle informert og mange fikk nok sjokk. Vi ble senere informert om at et finsk firma hadde kjøpt oss. Dirøktør Refsnes skulle fortsatte i Hydro, mens vi andre måtte tilpasse oss de nye eiere og all den usikkerheten det medførte.

Det begynte ikke så galt for Hackman konsernet (de som hadde kjøpt oss opp) skulle dette året avholde sitt 250 års jubileum. Og i Norge skulle vi være med å feire dette på Støtvig Hotell i Larkollen med gallamiddag for alle ansatte med sine respektive. Det ble en storartet kveld.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 19.6.2010
2010©Ingar Kaldal