Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Svein Lindahls minner fra IL-O-VAN i Moss


Tilbake til flere minner fra IL-O-VAN i Moss
Tilbake til Arkivoversikt

Svein Lindahl, født 1940, forteller om sitt arbeidsliv ved Il-O-Van, i produksjonen fra 1973 til 2002. Han er intervjuet av Jan Erik Olsen 3.3.2009. Hele teksten er på 4 sider med bilder, Her er noen utdrag:

Det var den 2.januar 1973 som jeg begynte på Il-O-Van, eller Høyang-Polaris som det ble hentende i 1976. Før det hadde jeg arbeidet ved forskjellige bedrifter i Moss. Startet egentlig som brakkegutt ved NIKE batteriet da det ble bygget.
(...)

Svein Lindahl.JPG


Arbeidet jeg skulle gjøre var og bunndreie kasserolleopptrekk på en dreiebenk. Det var ikke et vanskelig arbeid, men nokså tungt. Jeg er ikke noen høy person så det kunne være vanskelig og få løftet de store opptrekkene til dreibenken time ut og time inn. Det var ikke akkord, men vi hadde normtall for hvor mye vi skulle gjøre i timen og de var ikke alltid like lett å nå. Lønna var ikke så stor, men den var bedre enn det jeg hadde på Molto så jeg var fornøyd.

Jeg ble senere satt til å jobbe i stansepressene. Der stanset jeg ut deler til kasserollene og kjelene av aluminiumplater. Det var Finn Marstrøm som stilte inn stansepressene og jeg ble skremt da jeg så hvor få fingrer han hadde igjen på hendene, alle var tatt i stansemaskinene.

Jeg ble ved stansepressene i et par år før jeg fikk arbeide ved håndsmeglingen. Det var bedre betalt der på grunn av at det var en møkka jobb. Vi tok av grader med noen spesielle kniver og pusset aluminium produktene innvendig med smergel lerret. For å binde støvet og for og få smergellerretet til og holde lengre, dyppet vi det i White sprite. Det luktet ikke godt selv om det var luftavtrekk på maskinen og jeg ble ganske ør for vi sluttet om dagen. Vi brukte jo ikke vernemasker og sånne ting på den tiden.
(...)

I en periode måtte jeg også hjelpe til med å håndpolere produktene. Her arbeidet jeg sammen med Stein Storsveen som lærte meg opp og som var en hyggelig og morsom person. Han gikk senere over til å lage oppheng for elokseringsavdelingen og var der til 1993. Det å håndpolere var et svært tungt arbeid i det man måtte presse de store kasserollene og kjelene imot de hurtig roterende tøyskivene. Vi lærte oss en spesiell teknikk med og bruke knærne sammen med hendene når vi roterte produktene mot skivene. Det var viktig at vi hadde riktig mengde med polervoks på skivene. Hadde vi ikke det ble de raskt brent og produktene ødelagt.

Da den nye automatlinjen for produksjon av polerte kasseroller stod ferdig ble jeg med på denne. Der begynte også Thorbjørn Dalby som jeg kjente fra før. Han hadde kjørt en av maskinene på NIKE da jeg jobba der som ung.

Nye linja og Thorbjørn Dahlby.jpg
Torbjørn Dalby ved linja vår

Vi to ble et av skift teamene på denne linja. Thorbjørn kjørte maskintrykkingen der opptrekkene ble til og jeg kjørte og hadde ansvaret for den automatiske smergelbenken, polerautomaten og en cap maskinen som utførte på nagling av beslagene hvor handtakene skulle festes. Denne linjen ble kjørt av oss to og i perioder gikk den både 2 og 3 skift. Det var en stor traversrobot som flyttet råvaren og produktene oppe ved trykkbenkene. Lengre ned på linjen var det to mindre handteringsroboter som flyttet produktene inn i den automatiske smergelbenken og til poleringsautomaten, samt klinkemaskinen (Capmaskinen). Etter at produktene var ferdig hos meg skulle de vaskes i en stor vaskemaskin som kom i fra Italia. Det var en maskin som vasket med hjelp av ultralyd og såpevann. Jeg betjente også denne maskinen i perioder. Det var egentlig en stor fiasko hele maskinen for produktene ble fulle av skjolder som måtte tørkes av for hand etter på. Men i forhold til tidligere da man vasket produktene i White sprit og tørket de i sagflis var det et framsteg for arbeiderne.

Det hendte at det gikk en ”kule varmt” bokstavelig talt i polerautomaten. Det skjedde at skivene gikk varme og at det begynte og brenne i poleringsskivene som var av bomull. Da var det om å gjøre og få slukket det fortere en fortest for det kunne ta fyr i alt støvet og voksen som var i rommet som maskinen stod i.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 19.6.2010
2010©Ingar Kaldal