Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag frå Helga Bjørges minner


Tilbake til Arkivoversikt

Helga Bjørge , født 1914 i Espa, flyttet til Oslo 1,5 år gammel, har skrevet om sine minner fra arbeid bl.a. ved Norsk Korrespondanseskole. Her er noen smakebiter fra det hun forteller (hele teksten er på 8 sider):

Jeg vokste opp i Gamlebyen i Oslo og flyttet i 15 års alderen til Nordstrand (i utkanten av byen) da mor og far kjøpte tomt og bygde villa der. Mor kom fra en liten gård på Hedemarken og hadde arbeidet som kokke hos byens rikmann Thorvald Meyer. Far kom fra en husmannsplass på Romerike og var kusk hos Thorvald Meyer. I husstanden var også mors ugifte søster (tante Berthe). Hun hadde stelt for sine foreldre til de døde, hadde deretter huspost i Oslo som kokkepike, mistrivdes i underordnet yrke og kom til oss for å bo. Da mor døde ble det hun som stelte huset for far.

Jeg var skoleflink og skulle få lov til å lese. I 1941 hadde jeg språklig-historisk embetseksamen og pedagogisk seminar, og var kvalifisert til å søke post som lektor i skolen. Men det var stor lærermangel i Norge den gangen. Departementet hadde bestemt at vi måtte søke post ute på landet, minst 5 mil fra Oslo. Flere av mine studiekamerater kom til Tromsø. Jeg hadde ikke lyst til å reise fra gamle foreldre (mor 72 år, far 63 år). Derfor søkte jeg og fikk stilling ved Norsk Korrespondanseskole (NKS), og arbeidet der i mer enn 40 år.
(...)
Da krigen sluttet, sank elevmassen voldsomt og skolen sa opp lærere. Det skjedde slik: En dag ble 15 lærere bedt om å komme til møterommet et kvarter etter arbeidstidens slutt. Jeg var blant dem. Daglig leder leste opp alle navnene våre og meddelte at vi var oppsagt. I handelsavdelingen var det de fire sist ansatte som måtte gå. En av dem var en kvinne som da tok fatt på juss-studiet og seinere ble statsråd. I skoleavdelingen var det vi som var eldst og som var fullt utdannet (cand philol eller cand real og pedagogisk seminar) som fikk oppsigelse. Kollegaer som var ansatt seinere enn oss og heller ikke var ferdig utdannet, men som var tidligere studiekamerater med en av direktørens sønner skulle få beholde stillingen.

Lektorlaget reddet oss. Jeg og tre kolleger var medlemmer. Vi hadde meldt oss inn fordi vi ville bli sett på som likeverdige med de studiekameratene som hadde gått inn i stillinger i vanlig skole. Jeg var formann i gruppen og avviste den kollegaen som ville streike. I stedet reiste jeg sammen med en kollega til skolen til den rektoren som var formann i Oslo krets av Lektorlaget. Han spurte om dette var lønnspress, og ville ta opp saken. Korrespondanseskolens direktør ba om 14 dagers betenkningstid. Så ga han etter. Vi fikk fortsette. Formannen i Lektorlaget krevde samtidig at vi fikk samme lønn som lektorer i Osloskolen.

Jeg gikk ofte på møter i Lektorlaget. Ikke bare på møter i de små fagseksjonene, men også på de store møtene der det var lønnskamp. Laget kjempet for at vi skulle få samme ”livslønn” som en fagarbeider. Vi begynte jo å tjene penger først etter en lang utdannelse. På et av møtene kom det inn forslag om at det måtte bli valgt en kvinne inn i styret. Til min store overraskelse ble jeg foreslått og valgt.
(...)
Etter å ha avlagt eksamen i mitt første bifag (tysk) brøt jeg av studiet fordi jeg syntes det tok for mange år. Lærte meg maskinskriving og norsk og tysk stenografi, og hadde planer om å avlegge prøve som tolk seinere. For å ta denne prøven måtte man ha fylt 25 år. Det var vanskelig å få post den gangen. Noen venninner sa til meg at man måtte ha bekjentskaper for å oppnå det. Det hadde jeg ikke.

I en hel måned gikk jeg og ”stemplet” på arbeidsgiverkontoret. Til slutt fikk jeg et vikariat på et lite kontor som solgte kjemikalier. Jeg var eneste dame: en kontorsjef, en nestleder, en yngstemann og jeg. Yngstemann og jeg fikk jobben med å servere te på formiddagen, og måtte lære hvordan hver enkelt ville ha den. Når posten kom om morgenen fordypet kontorsjefen seg i den et par timer. Deretter ble jeg kalt inn til diktat. Stenograferingen gikk greit. Jeg kunne til og med hjelpe kontorsjefen med avsluttende tyske ord når den setningen han dikterte var blitt lang og innfløkt. Maskinskrivingen var ikke helt på topp, men omsider ble jeg så flink at det ble tid til overs. Til og begynne med hadde jeg sittet ubetalt overtid hver dag, for dagens post skulle besvares og ut til postkontoret på dagen. Nå fikk jeg oppdrag med å skrive ”tilbudsbrev” for et par år fremover og lagre dem i store skuffer. Til slutt måtte jeg i ledig tid skrive arkiv på små stive kort. Det klarte ikke den høyre armen. Den brøt sammen. Da den damen jeg vikarierte for var kommet tilbake, sa jeg at jeg ville slutte på dagen. Jeg fikk en meget fin attest som roste mine språkkunnskaper i tysk og engelsk.
(...)
Det var interessant å arbeide ved NKS. Den gang jeg begynte der var skoleverket ikke godt utbygd i Norge. Det var krig. Det var dårlig med varer og ikke særlig gode varer. Mange brukte gjerne pengene sine på å lære noe faglig. Vår skole hadde et stort tilbud av fag: merkantile fag, skolefag, språkfag, tegning og kunst, landbruksfag (seinere utskilt som Landbrukets Brevskole), journalistikk, sjøfartsfag med mer. Det ble holdt fellesmøter med alle lærerne. Da jeg seinere ikke bare underviste, men også laget brevkurs, fikk jeg lærerikt samarbeid med tegnesjef og trykningssjef.

Elevene betalte den gangen hele kursavgiften selv. Skolens eier var tjent med at de fullførte brevkursene. Derfor fristet han med å la elevene få hele kurset i bokform når de hadde besvart oppgavene i alle undervisningsbrevene som de under kurset hadde fått som løse små hefter. Når vi som lærere ”rettet” elevbesvarelsene, var det viktig at vi stimulerte elevene til å fortsette kurset. De måtte ikke miste motet når det var mye rødt blekk i oppgavesvarene de fikk tilbake fra oss. De skulle først få ros for noe, og så få vite hva de skulle arbeide mer med videre.

Som lærere fikk vi god kontakt med våre elever. Under krigen kom en gang en ung jente stormende inn til oss med en liten blomsterbukett. En mann kom fra lageret til en manufakturbutikk i sentrum for å spørre om uttalen hans var riktig. Den gang hadde de engelske setningene lydskrift under seg. Skolen hadde ennå ikke fått laget engelske grammofonplater til tekstene.

Snart ble det laget ”elevkort”: På kortet stod elevens ”eksamensnummer”, navn, fødselsår, adresse, skolegang, yrke, formål med studiet, og på baksiden var det linjer der vi lærerne noterte dato for innsending av lærebrev, karakter for besvarelsen og eventuelle merknader. Elevene skjønte at vi ”husket dem” når vi neste gang rettet besvarelsen deres.
(...)
Spørsmålet ”hushjelp” ble en tid mye diskutert. Jeg hadde skaffet meg hushjelp, og fulgte reglene. Men spørsmålet opptok meg. En gang fant jeg en interessant plan. Tror den var fra Canada. Hushjelpene skulle ikke bo i huset der de arbeidet, men i store hybelhus. Familiene kunne bestille ”timer” hos dem: 4 timer, 8 timer, 12 timer fordelt på ukens dager. De skulle ha nøkkel til arbeidsstedet. De kunne f.eks. gjøre en del av forberedelsene til å lage middag for familien som kom hjem fra arbeid. Jeg vet ikke om ideen noen gang ble praktisert.

Hva gjorde jeg av husarbeid? Som lite barn tuslet jeg med mor når hun arbeidet i stue, soverom, kjøkken, vaskerom og stor rullebod i kjelleren i Liabroveien 14. Jeg fikk lov til å trekke håndtaket i kjøttkverna og med et bitte lite kjevle hjelpe til med kakebaksten. I vaskekjelleren vasket jeg dukkeklær i en stor toalettbøtte, mens mor flyttet tøyvask over i store stamper og brukte vaskebrett. Rullen i rulleboden var en voldsom stor affære. Da jeg seinere som gift gikk til husfliden for å kjøpe en pen linduk til bordet i spisestuen, fikk jeg vite at den beste duken måtte rulles fem ganger. Jeg nøyde meg med å kjøpe en duk som ikke var fullt så fin. Den trengte å bli rullet tre ganger.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 12.4.2008
2007©Ingar Kaldal