Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Om prosjektet:

Arbeidsarvens formidling:

Utdrag fra Tore Emil Strømmes minner fra Moss Glasværk

Tilbake til flere minner fra Moss Glasværk
Tilbake til Arkivoversikt

Tore Egil Strømme skriver om sitt arbeidsliv ved Moss Glasværk. Her er noen smakebiter av det han forteller om (hele teksten er på 4 sider):

Jeg ble ansatt på Moss Glasværk i 1971 etter to år som konstruktør på Thune Eureka i Oslo. Jeg fikk ansvar for vedlikeholdet av produksjonsmaskineriet og tilhørende mekanisk utstyr. I løpet av de 23 årene jeg var ansatt på glassverket, ble jeg etter hvert avdelingsingeniør og deretter overingeniør. Jeg fikk etter hvert også ansvar for utvikling av produksjonsmaskineriet, formvedlikehold, formkontroll og formkonstruksjon og prosessavdelingen. Jeg satt i flere perioder i bedriftens styre og bedriftsforsamling. Jeg var i tilegg noen år bedriftens industrivernleder. Fra 1991 har jeg vært Industrivernets Kretsrepresentant for Moss og Fredrikstad Sivilforsvarskrets.

Hierarkiet i ledelsesorganisasjonen på glassverket var, etter dagens forhold, enormt. Men det var ikke uvanlig på denne tiden i større bedrifter. Hierarkiet var som følgende: adm. direktør, ass. direktør, teknisk direktør, overingeniører, avdelingsingeniører, overformenn, formenn, og timelønnede. Det var vanlig å tiltale de fleste oppover i hierarkiet med etternavn. Men det var enkelte unntak. Man skulle være varsom med å trå i andres sirkler, spesielt til enkelte i den eldre garde. Det var nok en del prestisje ute og gikk. Men det meste av dette forsvant gjennom 70 tallet og inn på 80 tallet. På gulvet var alltid tonen god. Det var lett å få kontakt med operatører og formenn. De fleste i produksjonen og i verkstedene var meget hjelpsomme og imøtekommende til en ung ingeniør.

Produksjonsmaskinene var pneumatiske maskiner utviklet i USA før krigen. All pneumatikken ble styrt mekanisk, og det tok noen år før utviklingen på elektronikksiden tilsa at elektroniske styringer kunne implementeres i maskinene. Glasset kunne til sine tider flomme ned i maskinene, og utstyret måtte kunne tåle temperaturer på over 900 grader samt bruk av spett og annen redskap for å få maskinene operative igjen. Dette kunne være en utfordring spesielt for formutstyret, som ble produsert med hundredels toleranser. Formene ble smurt av maskinoperatørene mens maskinene gikk. De brukte kost, påført en oljeblanding. Formene ble i tillegg luftavkjølt. Støynivået var derfor meget høyt, enkelte ganger over 110 desibel. Hørselsvern var på denne tiden tilgjenglig, men svært mange av den eldre generasjonen hadde liten tro på dette. Men så var det også svært mange med hørselsskader. Maskinførerne ble i tillegg, utsatt for sterk strålevarme fra glass og former. En dr. Rodahl gjennomførte på 80- tallet et prosjekt som viste at operatørenes kroppstemperatur steg opp mot 1 grad i løpet av et skift.

Flere maskiner ble etter hvert skiftet ut og større produksjonsmaskiner installert. Forskjellig utstyr ble montert inn for å forbedre glassproduksjonen. Vi monterte vakuum mekanismer, narrow neck mekanismer, vertikal kjøling, gob distributere samt introduserte elektronikk i maskinene med elektronisk styring. Vi monterte også sentralsmøring i produksjonsmaskineriet og fikk etter hvert det anlegget i Norge som hadde flest smørepunkter. Dråpeglassene for smøring som tidligere ble benyttet enkelte steder, tok vi godt vare på. Det kom nemlig ikke så rent sjelden forespørsel etter disse fra ansatte og andre. De inngikk som en viktig del i hjemmebrenningsapparater.
(...)

Av skader som gikk igjen, var klemskader, brannskader og kuttskader det vanligste. Glassplinter i øynene var heller ikke uvanlig selv om vernebriller var tilgjengelig. Vi hadde en avtale med øyelege Hesselberg som straks tok hånd om slike tilfeller. Bruken av asbest var vanlig. Når krigen kom til Norge i 1940, kjøpe glassverket opp et stort restlager av asbest. Det var fortsatt noe igjen av dette da totalforbudet mot asbest kom.
(...)

Moss Glasværk var et godt sted å være ansatt. Tonen var god, og de ansatte ble, etter min mening, godt ivaretatt og satt pris på.