Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Utdrag fra intervju med Turid Simensen om blant annet minner fra Moss Glasværk (utført av Bjørg Holsvik ved Moss By- og Industrimuseum 23.april 2008)

Tilbake til flere minner fra Moss Glasværk
Tilbake til Arkivoversikt

Turid Simensen (f. 1943) forteller i dette intervjuet om sine minner blant annet fra sitt arbeidsliv ved Moss Glasværk. Her er noen smakebiter av det hun forteller om (hele intervjuet finnes i utskrevet form og er på 15 sider):

(...)
Turid: Du vet det at, det var jo et samfunn for seg selv, glassverket. Det var jo det med de fem arbeiderboligene som lå rundt en stor have som lå på midten … atrium på en måte, hvor det var lysthus, og der fikk ikke vi barna lov til å gå inn, i det lysthuset, men jeg skjønner ikke hvorfor, for det at det var så mørkt og trist der, for disse trærne ble jo aldri klippet og sant, men rundt omkring så hadde hver familie eller noen av familiene hadde sin, sine bærbusker, og faren min hadde jo, plantet jo grønnsaker og var veldig glad blomster. Og så var det sirkus på tomta ned på Bråtengaten. Vi gikk ut, over Bråtengaten og ned på tomta der som … litt bortenfor Kiwi. Det kalte vi for tomta.

Bjørg: E det der Blåkläder-fabrikken ligge no, ca?

Turid: Ja. Der sparket vi fotball og det kalte vi for tomta. Det er der Sprint har sin opprinnelse fra, den tomta, den fotballbanen der. Og da var det som sagt sirkus … og vi … jeg husker, jeg var så flau, for så fort etter at sirkuset hadde dratt av gårde, så så du faren min med trillebåra, da tok han … og spaden og spadde opp elefantmøkka, for det var jo bare elefanter den gangen, og det brukte han da som gjødsel

Bjørg: Ja …

Turid: Hjemme i hagen. For det var jo ikke noe kunstgjødsel. Og så gikk han lange veier. Han gikk helt til Reier-bukta med trillebåra si og hentet kuruker, og brukte som gjødsel i den hagen da. Så det var … alle tok vare på hverandre. Det var liksom som jeg sa til deg. Vi spilte ikke skuespill, på en måte, alle familiene og menneskene vi … Det var oppdragende på en sann vakker måte, og en trygghet, som jeg skjønner i dag, var veldig verdifull for meg. For det at det var alltid noen der når jeg kom hjem, om ikke moren og faren min var hjemme, så var det noen som satt ned på trappa, for det var fire familier i hver av disse husene med to innganger da. Så … så det var eh …

Bjørg: Var det sann at kvar leiligheit hadde sine busker og sin parsell til å dyrke … grønnsaker?

Turid: Det var ikke det. Det var … Jeg skjønner ikke riktig den oppdelingen, for det var … Vi hadde vår parsell og så var det det huset som lå tvers over hagen på den andre siden. Den hadde også, men de var jo aldri der inne. Det var jo helst det, jeg bodde i nummer fire, og det var familiene i nummer fire, som jeg kan huske, som hadde parseller der inne. Og det var vell bare pappa som hadde sann ordentlig hage. For han var så interessert i det. Ellers så var det noen frukttrær og sanne ting bare. Men det var jo dyrket og så var det plen der vi kunne sitte og sole oss og sant da, men det var ikke så mange andre familier enn det huset som jeg bodde i, nummer fire, som var der inne i det atriummet.
(...)

Bjørg: Var det mange kvinner som jobba på Glasværket?

Turid: Etter hvert så kom det fra Tyrkia. Da begynte det kvinner. Og jeg husker da jobba jeg på Trygdekontoret og faren min jobba jo da på Glassverket, og han syntes da det var veldig rart, men han syntes det var flott med kvinner da, for det ble på en måte et annet miljø … og det var faktisk kvinner fra Tyrkia, så vidt jeg vet som begynte først som skiftarbeider, så ble det noen norske etter hvert. Selvfølgelig da, det ble jo helt endrede forhold etter at han gikk av med pensjon.

Bjørg: Hvor i produksjonen jobbet de?

Turid: De sorterte.

Bjørg: Og det her kunne være sann i tid, når? På søttitallet, eller?

Turid: Ja, det var vel på søttitallet, tenker jeg. Ja, slutten på søttitallet. Kanskje det måtte ha vært …

Bjørg: Vart dei tatt godt i mot?

Turid: Ja. Og det er, etter hvert så ble jo det generasjoner av tyrkere og … som var der. Og de var veldig arbeidsomme, husker jeg, faren min sa, og veldig godt likt. Det vakke noe sann … de gled på en måte fint inn og lærte seg språket. Men jeg hørte aldri at det ikke var greit.