Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag av intervju 5 fra Rena Kartongfabrikk, utført sommeren 2006


Tilbake til flere minner fra Rena
Tilbake til Arkivoversikt

Informanten er kvinne, begynte på fabrikken i 1947

[Intervjueren:] Jeg kommer til a [informant 5] på formiddagen. Det er en varm dag og humlene surrer utafor vinduet stuevinduet. Hu forteller meg at hu måtte slite for få en ut her før i dag. Forhåpentligvis holder døm seg ute. Vi starter med litt kaffe og etter hvert setter vi i gang med intervjuet.
(...)

Ja, je begynte nedpå der i sju og førr. Og var der tel i, nå må je tenkje. Je gifte meg i seks og femti, da slutte je i sju og femti (...) Men så begynte je på at senere, så je var med døm som var neri bedriften i, som vasker. Drev vi med husvask og litt forskjellig. Og tel slutt var je mer nedpå der hel je var heme, for rett som det var så var det noen som var borte og je vart fast ansatt, så je fekk… arbesplassen min da egentlig hovedkontoret, men ellers så var je da med. Der itte den flekken neri fabrikken je itte har tråkka på.
(...)

- Du jobba som renholder de siste åra du var der?
- Ja, (...) ja, de siste åra så vart det det. Nei, je slutte for je fekk som je seier unga, og je ville væra heme når unga var små. Så da var je det. Og gikk da der da tel døm itte hadde brukt for meg lenger. Neida, døm hadde jo brukt for vaskehjelp det va itte det, men da skulle døm fe ha det mer gjennom et firma da. Så det. Er slik. Og var så vant tel å bo likeved fabrikken, så je hørte duringa ifrå fabrikken. Og je bodde da ja, når du har vøri nedover at fabrikken så vet du å vaktstua er hen.det var da et hus ovafor der på andre sia. Det er nå revin. Det er i forbindelse med det je tala på i stad som park. Hvis det var noen bygdefolk hos meg, å, men at du greier å vera her som det er slik læven. Å slags læven døkk hører a sa je, for du je ense itte duren i frå maskina. Men derimot når det vart stopp. Da vart det så stille åt a Mildrid så da sov a itte gøtt hel de første netten det var ferie. Så den lyden skulle væra der. Nei, je vøks jo opp med detta der så det miljøet der.
(...)

- Vet je begynte oppi fabrikken, oppi kassefabrikken je da. Da hadde vi pakka noe vi kalte pakkarer, døm sto ja, like innafor oppi der og kom det ei ny jente oppi der så var det grovt prat. Og je kom ifrå noe som hater kafe nordby oppi her, så jehadde jobbe der. Og den som var bestyrerer`n der ho var soldat i armeen, i frelsesarmeen så ho satt og les i bilbelen og folde hender og, så kjæm je opp i fabrikken der og der trur je ingen visste å en bibel var for no. Og`n [navn] Sa åt meg, det skar je itte. Det går itte åt gjentagelse så det skar je itte tala ti her. det greier du itte sa je, for nå skar je svara for meg. Greier du itte svara je på detta derre der. Ha, jo. Nei, sa je. Samma å slags. Ja, du liksom kan, du greier det itte du. Blir nok stivt nok mente je. Riste`n på hue`, så ropern ut; nå har a [navn] lært å svara for seg nå er det itte nå morosamt lenger sa`n.
(...)

- For det var ingen damer som jobba neri maskinen?
- Nei. Itte anna enn som je seier flatstifter og rundstifter der vi. Og flatstiftera, der satt vi og stifte sammen kasser da. Det var liksom kvinnfolkarbe.
- Men du jobba der litt?
- Ja, jada. Og je var på. Vi begynte som regel i det vi kalte innlegggsroan, der laga vi innlegg åt brennevinsflasker og forskjellig, du vet det eksisterer jo itte linger. Detta vart bølge opp og utskørin åt forskjellig så det var innlegg åt en flasker og to flasker og tre flasker og fem, alt ettersom. Detta der. Også hadde vi jo armstiftrer som vi kaller, kalte som vart autoskuffer på blant annet. Men nå går fe det stort sett i plast trur je. Og je vet itte ut av slik. Også var det jo som vi seier på rundstifteran, der døm vart vel kostbare tel slutt. Døm vart vel laga tel lekter åt forskjellige størrelser. Også hadde vi i, vi tok lekter rundt på fire hender på denna der også vart det laga margarinkasser åt viking og mjølk og forskjellig ta detta der da. På døm. Måsakasser lagde vi. Nedpå der.
(...)

- Ja, hva syns du om konkursen da?
- Nei, den var itte bra. Den. Nei, men du, vi var så i ene. Vi gikk så i en vei. Vi hadde i grunn stort sett bare en bedrift. Og når den gikk så lyt det bli merknader. Sagten frå mange. Vanskelig å få nytt arbe. Døm har jo fått leieren oppi her, men det er da itte for alle folk det hel. Så det.
- Merker du forskjell på Rena som samfunn etter konkursen?
- Du, litt tå det puslende livet som var rundt fabrikken, den er borte, kan je tenkje meg, men nå er jo itte je neri der mer, men du, føre krigen, je får begynne att frå gamle daer, da kunne vi sjå ifrå de j bodde, Thollef Kieldes gate nedover att fabrikken. Da gikk alle følk på arbe så da var det et lys tvers over gata neri der. Om morran når det var mørkt midt utpå eftan på vinterstid da såg vi bare bena på folk når døm kom og eventuelt gikk på arbe. Men så vart det etter, ja, så kom tråkasykkelen, så det vart flere og flere som brukte sykkel. Men så kom knallerten døm kalte, mopeden, da kom den og nå er det fe stort sett alle som på slutten je var døm hadde biler, brukte den. Så je har vøri med he he på alt.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 5.4.2007
2007©Ingar Kaldal