Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag av intervju 6 fra Rena Kartongfabrikk, utført sommeren 2006


Tilbake til flere minner fra Rena
Tilbake til Arkivoversikt

Informanten er mann

[...)
Ja. Jeg sitter i ettertid og tenker på Rena Kartongfabrikk. Den var bygd opp av lokal kompetanse med flinke folk i bygda som laga sagbruk, høvleri, emballasjeavdeling, hylseavdeling og en rekke forhold relatert til det. Og eh, i dag er det kroken på døra på det grunnlag at man ansatte fremmende folk som trodde dem var mye bedre enn dem som var der og det var jo det verste som skulle jo gjort i form av at døm var udugelige. Både direktører og ellers folk.
- Den siste bulken?
- Hva?
- Ja, den siste bulken med direktører og..
- Ja. Så, i betraktning av at det var bygd opp et industrisamfunn midt inni granskauen i Østerdalen så er det helt utrulig hva døm klarte å skape og hva døm klarte og ødelegge. For det var nemlig dom som ødela det vi hadde bygd opp her på Rena.
(...)

-  Hva var det som gjorde fabrikken til et bra arbeidssted? Var det menneskene?
- Ja, det var jo miljøet da. Men mye av det miljøet var jo hvitsnipp betinget. Var du funksjonær og hadde hvitsnipp så var du av en annen klasse enn det du var som arbeider da. Så den, den gikk igjen i mange mange år før den ble retta opp. Og jeg nevnte for deg at jeg hadde jobba på Jøtul, og jeg slutte da på Rena kartongfabrikk i sju og førti eller hva det var, sju åtte og førti. Da kom jeg til Jøtul også var det en funksjonær frakk som fløy rundt og prate med gutta. Unggutta i hovedsak og jeg så jo med sånne skrå øyne mot denna personen der, er`n ute og fritter folk og greier og. Neida, han var formann i bedriftsidrettslaget, så han skulle prate med gutta for å få døm med på treninga. Og det var miljøet der den gangen og det var altså i sju, åtte og førti. Og det miljøet da jeg begynte igjen på Rena kartongfabrikk i tre og femti så var det samma miljøet he he (ler godt) som det hadde vært før.
(...)

Du hadde morraskift, ettermiddagskift og nattskift. Du hadde tre forskjellige folk da. Så døm avløste hverandre. Men jeg får komme tilbake til det at jeg syns det er ergerlig, jævlig ergerlig at Rena kartongfabrikk ikke eksisterer langer. Med den kompetansen døm hadde og utvikle av lokale krefter også kommer det fremmende folk, direktører og greier og da skal det bli bra da. Og da går det til helvete.
- Nei, det er veldig synd. Jeg er enig i det.
- Ja, nå lages det praktisk talt ikke, altså jeg har hørt ifra offentlig instans. Altså det er seks år siden jeg leste avis. Jeg er blind og det betyr at du har begrenset adgang til media, så det er hovedsakelig så er det radioen og der prøver jeg å få med meg det som er og samtidig huske det da. Så ble det sagt her for en tid tilbake da at Rena hadde kommet veldig heldig ut med hensyn til avviklingen av Rena kartongfabrikk. Og da spør jeg meg, hva er det? Altså vi har fått leieren, okey, men den produserer ikke noe verdifullt. Det er ikke noe verdig i de arbeidsplassa du får der oppe. Det er arbeidsplasser, men uten verdiskapning. (...)

- Var folk redde? [i forbindelse med nedleggingen]
- Ja, det er klart det var mange som var skeptiske da. Særlig døm som var oppe i åra. Fordi jeg har jo snakka med mange av døm i ettertid. For døm ligger jo på min alder, yngre. Og det endte jo som regel med uføretrygde for de folka der og det var jo folk som var maskinførere på kartongmaskin eksempelvis. Også høyt gradert da det gjaldt jobb døm hadde her da. Og ender som uføretrygde.
- Etter konkursen, sant?
- Ja. Så det var en tragedie. Og jeg vet ikke hvordan myndigheten regne med sånne ting. For det første, du har detta med personlig tragedie som rammer mange mennesker også har du arbeidsledighetstrygd også har du uføretrygd. Og hva er summen av detta her i forhold til at bedriften fortsatt kunne ha gått. Det verste er vel kanskje tragedien med hensyn til personlig, at du ikke er brukbar til noe lenger. Det er vel den største tragedien.
(...)
- Hva var liksom typiske kvinnejobber da?
- Det var lette jobber. Vi hadde et produkt som het tredelte kasser. Det besto av en tre ramme som hadde på ene enden av kassa, så hadde vi et omslag. Detta var ei veldig sterk kasse, så vi tok i lekta der ramma var og løfte opp og greier. Brukte spiker kasser og ja, tunge gjenstander da. Så der satt kvinnfolka og stifte de der firkanta. Det var to stifter i hvert hjørne. Så det var typisk kvinnfolkarbesplass da. Ensformig, men de fleste følte vel at døm hadde et yrke som hadde betydning. At døm klarte, og tjente penger og greier og.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 5.4.2007
2007©Ingar Kaldal