Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Egil Willy Thømts minner fra Moss Verft og senere Kværner Maritime


Tilbake til flere minner fra Moss verft
Tilbake til Arkivoversikt

Egil Willy Thømt, født 1931 i Sarpsborg, skriver om sin tid som ansatt ved Moss Verft og senere ved Kværner Maritime. Her er noen smakebiter av det han forteller om (hele teksten er på 4 sider):

Mitt første møte med Moss Verft var høsten 1951. Jeg var nettop ferdig med militærtjenesten og ville søke på jobb på et mekanisk verksted. På den tiden måtte man ha minimum 2 års verksted-praksis for å komme inn på tekniske skoler. Jeg var så heldig å få jobb som hjelpearbeider på Moss Verft og Dokk. Jeg fikk også låvelse om å bli plasert i de forskjellige avdelinger for å få en så omfattende praksis som mulig

Den første tiden jobbet jeg i plateverkstedet, og for det meste på planskiva. Her ble spantene varmet opp i en spanteovn til de var hvitglødende, hvoretter de ble trukket ut på planskiva og formet til den riktige fassongen. Dette var en trivlig arbeidsplass. Ved spanteovnen var det godt og varmt, og det var et populært sted å komme for å varme seg på kalde vinter dager. Her ble det servert mange gode historier.

Neste stoppested ble smia. Her var jeg oppslager for en smed av den gamle skolen. Han var litt skeptisk til å begynne med, fordi han fikk en ”guttunge” til å hjelpe seg, men vi kom godt ut av det hverandre, og det ble en lærerik tid.

Så ble jeg flyttet over i rørleggerverkstedet. Her var jeg hjelpegutt for en erfaren rørlegger, og det var det mye å lære. Ombord i et skip er det enormt masse rør. Fra tegnekontoret fikk vi arrangementtegninger som viste hvordan rørene skulle legges. En del rør ble forarbeidet etter detaljtegninger, men for det meste måtte vi ombord i skipet for å ta mål og lage maler. Det var mye sjauing og tunge løft, høyt oppe på stillasjer og dypt nede i dobbeltbunnstanker.

Den siste delen av verkstedtiden arbeidet jeg i maskin uteavdelingen. Her var jeg med å installere hoved- og hjelpemotorer, rette opp akselledningen og montere propell og ror.

Etter at jeg var ferdig med den tekniske skolen, arbeidet jeg en stund som ingeniør ved SAAB`s flyfabrikk i Lindkøping i Sverige, men høsten 1955 kom jeg tilbake til Moss og Moss Værft og Dokk, og den 10. november 1955 begynte jeg på maskintegnekontoret.

Dette skulle komme til å bli min arbeidsplass i mange år fremover, kun med noen korte avbrekk.
(...)


I 1981 arbeidet vi med et projekt for det oljeselskapet Maraven i Venezuela, og vi hadde møter i Caracas.

Nå var det gassbåtene som var hovedproduktet. Dette medførte nye og mer avanserte konstruksjone, og nye og mere strenge sikkerhetsregler. Reglene var nye og under stadig forandringer. Jeg husker spesielt da vi skulle bygge den førte LNG- tankeren for Smedviks rederi i Stavanger. Den skulle ha en hovedmotor som skulle drives med tungolje og gass fra lastetankene. Dette var første gang et slikt anlegg ble installert i et skip, og det fantes ikke regler for hvordan et slikt anlegg skulle utføres.Vi satte oss derfor ned sammen med Det norske Veritas og utarbeidet kravene. Dette var først og fremst krav til sikkerhet. Det rent tekniske gjennomførte vi i samarbeide med motorleverandøren Sulzer Brothers i Winterthur i Sveits.

Et annet maskinanlegg som også bød på mange utfordringer, var det som ble installert i en LNG- tanker for Hilmar Rekstens rederi i Bergen. Den skulle ha en stor industri gassturbin som også skulle drives av tungolje og gass fra skipets lastetanker. Dette var også første gang et slikt anlegg var blitt installert ombord i et sivilt skip (og antagelig også siste gang). Turbinen ble produsert i U.S.A. Denne type turbin var tidligere kun benyttet til drift av store industrianlegg. Under et besøk ved fabrikken i U.S.A. ble jeg derfor trukket rundt i alle avdelinger på konstruksjonskontorene, da ingen av ingeniørene hadde noe særlig kjennskap til skip og skipsmaskinanlegg.

På grunn av oljekrise og høye brennoljepriser ble dette anlegget ingen sukse. Rederiet gikk konkurs og Kværner kjøpte skipet tilbake. ”Lusian” som skipet var blitt døpt, kom tilbake til Moss, gassturbinanlegget ble demontert og erstattet med en stor dieselmotor. Dette var også en ny og interessant erfaring.

Med noen avbrekk arbeidet jeg ved Moss Rosenberg Verft, som det etterhvert kom til å hete, helt til vi leverte det siste skipet, bygg nr.204, M/S ”Øresund” for Statens Jernveger i Sverige i 1986. Jeg kom forøvrig til å arbeide med garantioppgjøret for ”Øresund” i mer enn tre år.

I 1979 ble jeg spurt om å dra til Rosenberg Verft for å hjelpe til på Stadtfjord B plattformen, og jeg ble ukependler mellom Stavanger og Moss i et år.


 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 12.4.2008
2008©Ingar Kaldal