Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Utdrag fra Håkon Husa sine minner fra Fedje i Nordhordaland, Bergen, Rjukan og arbeidsliv ved AS Moss Værft & Dokk


Tilbake til flere minner fra Moss verft
Tilbake til Arkivoversikt

Håkon Leiv Husa, født 1925 i Fedje, skriver om endringer i samfunnet hvor han vokste opp, om industripolitikk på Rjukan, og om sitt arbeidsliv ved A/S Moss Værft & Dokk fra 1968 og utover. Her er noen smakebiter av det han forteller om (hele teksten er på 11 sider):

(..)
Alle samfunn endrer seg med årene, men den forandring som har skjedd med Fedje fra min barndom er enorm.

Vi hadde ikke elektrisk kraft - brukte parafinlamper til lys og torv til brensel i komfyr og varmeovner. Her fantes ingen biler og rutebåten , "dampen" som vi sa, ankom 3-4 ganger i uken. Dampen hadde mange anløpssteder og turen til Bergen tok fra 6 til 10 timer. Under krigen måtte vi iblant overnatte på "dampen" fordi trafikken på Byfjorden ble stengt om natten. I dag har fergen til/fra Fedje 11 anløp pr. dag. Turen over fjorden tar 20 min. og bilturen videre til Bergen vel en time.

Mitt barndoms "Feie" var livligere og mere folksomt enn i dag. Husene er nok flottere nå, men det bodde flere barn og gamle i de værbitte små stuene enn i dagens villaer. At reisetiden mellom Fedje og Bergen er blitt så redusert har nok hatt stor innvirkning på øy-samfunnet, men den økonomiske velstandsutvikling med oljevirksomheten i Nordsjøen er nok den største årsak til at helse, sosiale, materielle og økonomiske vilkår er så meget bedre. Ja, det meste er vel blitt bedre - enklere - lettere, men alt har sin pris - noe vi først kan vurdere i etterhånd, når vi ser hva som er forandret, hva vi har fått og hva som er mistet.

Før krigen var næringsgrunnlaget på Fedje fiske og fangst foruten en del småbruk som er nedlagt for flere år siden. For en fisker- og småbruker-familie som vår, var det slik at kontantene måtte hentes fra havet, - fra fisket, - mens jorden og småbruket gav poteter, litt korn og grønnsaker, litt kjøtt og melk og noen egg. Vi var langt fra selvforsynte så vi måtte iblant ta en tur til en av de 6 landhandlere som drev her da og som i dag er erstattet med ett kjøpesenter.

Det store fisket før krigen var vinter - sildefisket. Far eide og drev et notbruk sammen med en bror og hadde 10 - 12 mann i arbeide om vinteren. Fra Kirkenes i nord til Hvaler i sør kom drivgarnsfiskere (og noen snurpebåter) til Fedje og la seg til for å vente på silden. De første kom alt før jul, - og fylte etter hvert opp både Kirkevågen, Dansevågen og Husavågen og alle ventet de på at silden skulle "sige inn". Det lå en spent forventning i luften før de første meldinger kom inn om spredte fangster på drivgarn. Vi som drev med landnot ble nå ekstra skjerpet og aktive med blyloddet som var "redskapet" for å finne silden (dette var før ekkoloddets tid). Mange konkurrerte om å gjøre det første og beste "notstenget" når silden søkte inn i vik og bukt, men det kunne bli noen kalde og sure dager og netter som "nothund" før det ble fangst - hvis det ble noen. Men så - når silda endelig kom og det hele var i gang, ja, da kokte og sydet det. Båter ut og båter inn - , levering av fangst - bunkring - proviantering og utrustning. Og så alle de fargerike og originale typer og dialekter: Sunnmørsk, trøndersk, nordlandsk, rogalandsk, sørlandsk og østlandsk var representert - og alle hadde etterhvert silderisp på støvler og klær. Det kan vanskelig beskrives - som livet i en maurtue - . Og så sluttet det nesten like raskt som det startet.

Om sommeren var det småhvalfangsten som preget havnebildet. Brugde ble også fangstet og leveren fra denne var Fedje Hvalkokeri glad for. Hvalkokeriet var i full drift frem til 60-årene. Størjefangsten hadde også en kort og hektisk periode noen år fra 50-årene og utover. Ellers ble det drevet småfiske av alle slag som varierte med årstiden. Om høsten var sei-fiske med snøre det største, men line- og garn-fiske ble også drevet, foruten fiske med ruser, teiner, dorg og pilk. Det småfiske far drev mest med utenom vintersesongen (silde- og seifisket) var torskeruser, åleruser og hummerteiner. Om sommeren var det også laksefiske med not, og 2 kilenøter sto ute på sine fast bestemte plasser i.h.h.t.. en lakserett som tilhørte gården.

Selv om sommeren var en "roligere" periode m.h.t. fiske, var arbeidsdagen likevel både strevsom og iblant hektisk. I visse perioder kunne mors og fars arbeidstid begynne i 5-tiden om morgenen og vare til langt ut på kvelden.

Fjøs og husdyrstell var mors ansvar. Om sommeren slapp vi kyrne på sommerbeite - på stølen - som lå i Husøyna. Der sto uteløene eller"gardflorene"

som vi kalte dem tett i tett i daværende utmark med beitende kyr omkring. På de samme områdene ligger i dag kostbare eneboliger på veletablerte boligfelter.

Stølen vår lå der hvor skolen i dag ligger - den gang et lite tun skjermet fra omverdenen, syntes jeg. Dit måtte mor gå morgen og kveld og melke og gi drikke (brynne). Jeg var med mor på stølen som gutt og husker godt den fine stemningen der i tidlige morgenstunder.

Dette var bare en liten del av mors arbeide. Hun hadde åkrer som skulle stelles og måtte iblant delta i onn og arbeid ute, stå for matstell og ta seg av småbarn som kom til - , 7 barnefødsler i løpet av 16 år. Uten å overdrive var mor og fars liv gjennom mange år en sammenhengende arbeidsøkt. "I ditt ansikts sved -" osv. var en realitet. Det kan høres brutalt ut i dag , men den gang var det naturlig - og for de fleste i dette miljøet den gang - nødvendig. Men de skulle gjerne hatt mer igjen for slitet!

Det er vel til å forstå at vi som barn i dette miljøet måtte ta del i - og hjelpe til - så godt vi kunne med de mange gjøremål. Om våren skulle åkrene spaes opp og naturgjødselen (kumøkk) bæres ut og spres på åker og eng. Alt med "mannekraft" - vi hadde hverken hest eller traktor -. Potetene skulle i jorden og korn såes. Så kom slåttonn og det ble mange tunge høybører på ryggen før tørrhøyet endelig var i hus.

Torv ble brukt til brensel og arbeidet med å få det i hus er et kapitel for seg som det tar for lang tid å komme inn på her, men å bære torven i kjiper (flettet kurv med seler til å bæres på ryggen) lang vei ned til sjøen, balansere seg inn i en båt og få tømt kjipen mens sjødraget dro båten ut og inn fra land krevde både styrke og balanse som vi lærte å beherske og som vi i dag omtaler som "Torvballetten" når vi søsken iblant mimrer om gamle dager. Når båten var lastet hadde vi en rotur på minst en time til torvhuset der lasten ble tømt og gjort klar for å fylles neste dag. 16 - 18 båtlaster om året var det vi trengte .

Sjekking av laksenot sammen med far 2 ganger i døgnet krevde også en innsats med årene iblant. Vi lærte tidlig å ro og det ble mang en ro-tørn både sommer, høst og vinter.

Så var det alt vedlikeholdsarbeide da. Båter, bolighus, naust, løe(fjøs) og andre uthus trengte ettersyn og reparasjon iblant. Malerkost, hammer og sag lærte vi guttene tidlig å bruke, noe som har vært til stor nytte senere i livet. Malingen måtte vi selv blande av zinkhvit, oker og andre farger som vi blandet ut i linolje og terpentin. Ferdig maling? - jeg tror ikke det fantes. Tjære fikk vi tappet fra tjæretønner og bunnstoff ble kjøpt ferdig på boks (Nordens Kobberstoff som ble forbudt for mange år siden).

Mek. redskap og motorer skulle også etterses/overhales. Jeg likte godt å "mekke" og kunne snart demontere og sette sammen motoren i "Storebåten" i søvne nær sagt.

Jentene hadde sitt arbeidsområde hovedsakelig innendørs sammen med mor, men i onnene måtte de også ut og hesje, breie og rake høy og i "torvøkten" var det heller ingen kjønnsforskjell, bortsett fra at guttene generelt var sterkere og tok tyngre bører. At kvinners arbeide var mindre verdt hørte vi aldri noen snakke om. Vi gutter hadde stor respekt for det arbeide som mor og søstre gjorde. I ettertid ser jeg det slik at vi ut fra vår situasjon hadde en naturlig arbeidsdeling hvor alle deltok - også vi barn etter evne - og det skapte et fellesskap - og vi følte at vi var til nytte- at det var behov for oss.

Jeg tror også at vi søsken i stor grad bidro til å oppdra hverandre - eldre søsken oppdro yngre - og hvis noen prøvde å lure seg unna, da tror jeg vi søsken ordnet opp i dette mer enn foreldrene. Våre besteforeldre ytret jo iblant sine meninger om barneoppdragelse, men de talte stort sett til døve ører tror jeg. De hadde liksom ikke noe med det, tror jeg vi syntes. Mor var snill og ville gjerne spare oss og far var heller ingen busemann. Likevel hadde vi stor respekt.

Noen vil vel i dag spørre om det ble vel mye ansvar og plikter i så ung alder, men jeg synes at vi lekte mye sammen, både fotballspill og andre aktiviteter. Vi hadde ikke så mye "duppeditter" og elektronisk utstyr som distraherte oss. Nå er vel jeg for inhabil til å svare på spørsmålet om ansvar og plikter, men det overrasker nok ingen som kjenner meg at jeg synes at det er for mange unge i dag som i alt for liten grad får oppleve gleden ved å jobbe sammen og ta sitt del-ansvar i et fellesskap. Når disse senere i livet møter utfordringene uforberedte kan dette bli en nokså tøff opplevelse. I dag er riktig nok det sosiale apparat i velferdsstaten noe helt annet enn før - tiden er også annerledes, så de gamle reglene er vel ikke så anvendelige? Men det spørs om ikke utenforstående har grepet for meget inn i foreldreansvaret.

(...)
Årene fra -45 til -49 ble preget av etterkrigstidens mangel på alt. Det verste var boligsituasjonen med stadig omskifting i bosted foruten rasjonering og matmangel. Det meste av fortjenesten gikk til husleie og det ble lite igjen til mat. Da var det godt å komme hjem til Fedje i helgen og få spist seg mett hos mor.

Etter NSB måtte jeg i militærtjeneste, først i Bergen så i Kongens garde og deretter til sjøs som motormann i Sydamerika-linjen for å tjene penger til utdannelse. Etter avmønstring i -49 søkte jeg om studieplass på Ingeniørhøyskolen i Bergen og - kom inn! Det var som å vinne det store lodd - de hadde bare plass til 20% av søkerne!

Etter utdannelsen fikk jeg i -52 jobb som verktøykonstruktør ved Bergens Mek. Verksteder (BMV), først ved Motorfabrikken i Solheimsviken med utvikling av verktøy og metoder i produksjon av Bergen Diesel og senere ved diesel -reservegodsprod. på BMV Laksevåg.

Disse årene var kanskje min beste tid i arbeidslivet med interessante utfordringer og ofte lange arb.dager, men med gode resultater av innsatsen.

Den norske handelsflåten var helt nedslitt etter krigen og rederienes etterspørsel etter reservedeler, spesielt sylinderforinger, stempeltopper og toppdeksler, var større enn verkstedenes leveringsevne. Maskinparken på BMV Laksevåg, som var fra før krigen, var slitt og umoderne og å anskaffe nytt var ikke mulig p.g.a. importrestriksjoner osv. så vi måtte forbedre det vi hadde. Dette utfordret til kreativ innsats som iblant resulterte i noen gode "Reodor Felgen - løsninger".

Vi prøvde til og med via personlige kontakter å få fatt i verktøy ad omveier fra USA og ved ett tilfelle fikk vi vår kontaktmann, en skipshandler i NY, til å kjøpe verktøy der (som ikke var tilgjengelig her) og sende det med maskinsjefen på NAL`s "Stavangerfjord" til Bergen . Jeg fikk jobben med å møte opp på Skoltegrunnskaien og hente verktøyet hos mask.sjefen ved Amerikabåtens ankomst. At dette var ulovlig hadde ikke falt oss inn, så da jeg ble stoppet i tollen da jeg gikk i land fra NAL,s "Stavangerfjord" med hardmetallverktøyet som jeg hadde hentet, ble jeg vel noe overrasket. Å bli tatt for smugling var ganske uventet. Vårt eneste motiv var å hjelpe Handelsflåten i den krisesituasjonen rederne var oppe i, og i vår ungdommelige iver hadde vi ikke tålmodighet til å vente på importlicens og hele det byråkratiet som ville brukt måneder på å svare og da kanskje også med et negativt resultat for oss.

Vel, lykken står den kjekke bi, heter det og vår innkjøpssjef, som personlig kjente tollsjefen, reddet oss ut av situasjonen ved å kalle "smuglergodset" for "reklameprøver uten verdi" og således fritatt for toll! - " Genialt", sa vi, og så konstruerte og bygget vi selv et boreverk for utboring av sylinderforinger og jobbet dag og natt for å få det ferdig. Skepsisen til prosjektet var stor, ikke minst fra arbeidernes side, og med typisk verftshumor ga de prosjektet navnet "Det spørs" som på den tiden var et populært radiounderholdningsprogram. Men vi fikk boreverket i gang og reduserte boretiden med 80% ! En fantastisk produktivitetsforbedring som vi var meget stolte av

Jeg hadde hatt 13 fine år ved BMV og hadde avansert til avd.ing da jeg i sept -65 fikk forespørsel fra Norsk Hydro på Rjukan om jeg kunne være interessert i å delta i igangsetting av en mekanisk industri på Rjukan til erstatning for den kjemiske industri som skulle overflyttes til Herøya (Porsgrunn). Henvendelsen til meg hadde sammenheng med at jeg sommerferien -64, en regndag i Skiens-området, tok kontakt med Hydro vedr. en jobb de hadde avertert. I første rekke var det fra min side et påskudd for å få se Hydroanlegget på Herøya. Jeg fikk se anlegget , ble tilbudt jobben men takket nei.

Da så henvendelsen fra Rjukan med referanse til mitt nevnte besøk på Herøya, kom noen uker senere føltes dette både smigrende og utfordrende. Rjukansituasjonen var omtalt i media og sammen med familien tok jeg, etter invitasjon fra Hydro, turen til Rjukan og ble tilbudt jobb som Verkstedsjef i Norsk Hydros Rjukanmaskiner. Familien var positiv til flytting og jeg takket ja og begynte der 1.febr. -66.

Det ble en interessant og morsom tid . Vi kjøpte bl.a. produksjonsrettigheten til

Drammen Armaturfabrikk og til en svensk truck som vi forbedret, produserte og leverte til bl.a. Hydro på Herøya hvor den ble meget populære. Dessuten laget vi hydraulisk skipsventilutstyr m.m. Med dyktige fagarbeidere og Hydro i ryggen så vi muligheter for en lønnsom virksomhet og på bakgrunn av en markedsrapport fra vår salgssjef, senere Statoilsjef Arve Johnsen, sendte vi forslag til et produksjonsopplegg til Hydros hovedkontor i Oslo. Tross gjentatte purringer fikk vi ikke svar på dette. I fortrolige samtaler med min nabo og gode venn, som var Rjukans representant i forhandlingene med Hydro vedr."Rjukansituasjonen", fikk jeg litt innblikk i spillet mellom kapital - og lokal-politiske interesser og forsto etter hvert at de "svulstige" planer vi hadde blitt forelagt ved ansettelsen ikke ville bli realisert, men at det hele mer var et utspill fra Hydro for å "vise" omverdenen at Hydro ville skape noe nytt, mens de egentlig helst ville flytte alt til Herøya. "Dere får nok aldri svar fra hovedkontoret", sa min nabo rådmannen, og det fikk vi heller ikke.

Jeg fortalte min sjef, Rjukanmaskiners direktør, hva jeg trodde og at jeg følte meg for ung til å bruke tid på slikt spill og derfor kom til å prøve å finne en annen jobb. Han benektet kjennskap til dette og beklaget - . En måned senere ble han selv skiftet ut og førtidspensjonert!

(...)
..... etter noen samtaler og turer til Oslo takket jeg ja og begynte som Driftssjef ved KTV i Moss den 1. nov. -68. Jeg ble ganske omgående "kastet inn" i forhandlinger med klubben vedr. arbeidsavtale med bedriftens kjelmontører som allerede var i gang med å montere den første av fem kjeler til fem supertankere bygget ved Odense Skibsverft. Visse justeringer av avtaler var nødvendig og det ble noen konfrontasjoner som brakte meg i nærkontakt med tillitsmannsapparatet og i første rekke klubbformann Alf Jensen, en tøff men redelig forhandler som jeg fikk et godt forhold til. Det samme kan sies om senere klubbformenn som Fred Iversen (som jeg kom i kontakt med allerede på KTV) og Jan Eilert Bjørnstad, mangeårig klubbformann og senere Verneleder ved Moss Verft.

KTV var en bedrift som passet meg. Ikke flere ansatte i "Driften" enn at man kunne kjenne alle ved navn - noe som er viktig for fellesskapet. Her var mange utfordringer og muligheter for produktivitetsforbedringer i et relativt ungt og entusiastisk miljø. Vi slet med lønnsomheten, men så mulighet til forbedringer.

Bedriften lå inne på verftets tomteområde og vi følte iblant at vi var et fremmedelement i verftsmiljøet.

Uten å redegjøre for hovedårsaken ble det fra verftets toppledelse, høsten -71, gjort kjent at KTV skulle fusjoneres med Moss Verft og innlemmes som en prod.avd. i verftet og selv ble jeg tilbudt jobben som Driftsoveringeniør i den nye fusjonerte bedrift.

Dette var ikke den utvikling av jobbsituasjonen som jeg hadde tenkt meg. Jeg hadde håpet at vi skulle fått litt tid på oss til å fortsette den produktivitetsøkning som var i gang, slik at KTV kunne fortsette med lønnsomhet. Jeg kjente Moss Verfts adm. dir. fra min tid ved ved Bergens Mek. Verksteder og kunne nok ønske meg en mer forutsigbar sjef, slik jeg kjente ham. Jeg spurte derfor om jeg ikke heller kunne få en jobb uten lederansvar, f.eks en ingeniørjobb med ansvar kun for egne ytelser, men svaret var at jeg var tiltenkt jobben som overing. i driften og noe annet var ikke aktuelt.

(...)
Høsten -78 ble vår personalsjef utsatt for en ulykke som endte med død.

Jeg ba da om å få overta som ny personalsjef. Jobbens ansvarsområde ble utvidet med bl.a. ansvaret for leder - og org.utvikling, verne - og - helsetjeneste, opplæring og lønnsforhandlinger - og jeg ble ansatt som Organisasjonssjef fra okt. -78. Jeg fikk nå bedre tid til å konsentrere meg i arbeidet med innføring av Bedriftsdemokratiet. Personalfunksjonen som før var desentralisert ble samlet og organisert og opplæringsavd. med en moderne sveiseskole opprettet. Med ansvar for leder- og - org.utvikling var jeg særlig opptatt av å bevisstgjøre ledere om deres personalansvar, men manglende prioritering fra toppledelsen ga ikke det utbytte vi, etter min mening, kunne fått innenfor dette område.

Imidlertid ble skipsbygging etter hvert stadig mindre lønnsomt,- det økende engasjement i oljeindustri og offshore-virksomhet presset lønningene opp og vår konkurranseevne i forhold til Østen, spesielt Korea og Japan , ble svekket og nedleggingsspøkelset nærmet seg, i første rekke for verft som ikke var hovedengasjert i Nordsjøen. Det ene verft etter det andre fikk problemer og mange etter hvert nedlagt. Våren -81 ble Nye Fredrikstad Mek. Verksted overtatt av Kværner og verftene i Moss og Fredrikstad ble slått sammen til en driftsenhet under navnet Moss Fredrikstad Verft.

Nå kom en tid med mye turbulens i organisasjonen og jeg begynte å tenke på ny jobb. Vår nye direktør(overført fra Fredrikstad Verft) overtalte meg imidlertid til å fortsette.

Problemene med nye kontrakter ble stadig vanskeligere og reduksjon av virksomheten var ikke til å unngå. Jobben min ble nå å forberede og organisere en kontrollert nedbemanning. En lite hyggelig , men nødvendig og utfordrende oppgave. I stedet for masseoppsigelser ble bestemte aldersklasser tilbudt en økonomisk støtte hvis man valgte å avslutte arbeidsforholdet. Mange ansatte hadde begynt å jobbe i 15-års alderen og hadde allerede som 55 - 60 åringer en lang arbeidsperiode bak seg - og jobben på et verft var ofte tungarbeid som kjentes i både rygg, knær og armer, så hvis man kunne klare seg økonomisk kunne det for noen være aktuelt å avslutte jobben. Gjennom personlige samtaler ble det min jobb å tilby den enkelte råd og veiledning til å ta det riktige valg, noe som flere i ettertid ga uttrykk for at de opplevde positivt.

Skipsbyggingsaktiviteten i Moss gikk i -86 mot sin slutt og levering av siste båt, bygg nr. 204, en tog/trailerferge M/S "Øresund" markerte slutten på en epoke.

Jeg sluttet som org. sjef fra 1.7.-86 og gikk "i navnet" over i en konsulent stilling i Kværner, noe som "i gavnet" var en pensjonering. Det tok litt tid før jeg vennet meg til at jeg nå kunne disponere min tid fritt uten å bli styrt av avtaler og hensynet til andre, og etter hvert føltes det ganske befriende å kunne dyrke egne interesser og hobbyer som jeg lystet. Takket være en god helse kan jeg i dag se tilbake på mange fine år som pensjonist, og ikke minst å ha fått reist en del og sett og opplevd andre land og kulturer, noe som har vært både interessant og lærerikt, og gitt meg et nytt perspektiv på livet.

Moss Verft`s mangeårige tradisjon med arrangering av sammenkomster og turer for pensjonister ble også stoppet i -86, og dette ble et savn for flere enn meg. Derfor har "Værvengruppen" i Moss by - og Industri - museum`s regi vært et fint forum hvor kollegaer fra en avsluttet epoke iblant kan møtes og minnes.

Hvilket tap nedleggelsen av Verftsindustrien ellers har vært for samfunnet kunne kanskje være en interessant oppgave for fremtidig forskning. Vi som hadde vår arbeidsplass der, er ganske sikre på at det miljøet,(både faglig og sosialt) som forsvant, er et tap vi ikke fullt ut er klar over enda.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

Sist oppdatert 1.10.2010
2010©Ingar Kaldal