Om Arbeidsarven:

Arbeidsarvens
arkiver:

Skriv om arbeid:

Bilder fra arbeid:

Mer å lese:

Mer om arbeidets historie i Norden og ellers i verden:

Arbeidsarven samarbeider med:

De som hjelper prosjektet:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utdrag fra Helene Uri. De beste blant oss. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2006.

Forfatterens nettside

Flere litterære tekster om arbeid

[s. 32]
Universitetet er som understerilisert hermetikk, sa en gang en professor til en annen på et julebord, eller var det på en sommerfest? Universitetet befinner seg i en tilstand av kronisk botulisme, fortsatte hun. Alle episoder får anledning til å ese og gro, og til å utvikle seg maksimalt. Det er lite gunstige vilkår for overbærenhet, lite rom for tilgivelse. Kartongrødvinen hadde gjort henne elokvent. Den andre nikket, slått av sannheten idet den andre sa. Men de var jo begge ganske fulle.
Det kan være noe i dette. Ikke desto mindre ville mange ha ristet på hodet, ikke kjent seg igjen i beskrivelsen. Det er et ubestridelig faktum at svært få av de vitenskapelige slutter ved universitetet. Man blir der til man stivner i legeme og sjel og pensjoneres, uten nødvendigvis å ha beveget seg stort utenfor den korridoren der man har hatt kontoret sitt. Kanskje er man vedvarende misfornøyd. Men man blir.
For samtidig som universitetsansatte mer og mer blir sett på som levninger fra en forgangen tid, samtidig som de blir betraktet med overbærende nysgjerrighet, knytter det seg stadig en viss status og prestisje til det å være universitetslærer.
En annen årsak til at de ansatte blir, er at universitets-
[s. 33]
livet er nokså kravløst når man først har fått fotfeste. Det kan være slitsomt, ja. Men for mange er det en skjermet, behagelig tilværelse. Og ofte har de heller ikke noe alternativ. De fleste er grundig diskvalifisert for andre typer jobber. Når man har brukt ti-femten år på å lære seg alt om vokalene i swahili eller metriske mønstre i Emily Dickinsons lyrikk, har man ikke akkurat opparbeidet seg en kompetanse samfunnet for øvrig skriker etter.
Utad kan nok systemet på universitetet fortone seg som nokså liberalt. Men inne i hermetikkboksen, under det tette lokket, ut øves en streng justis. De ansatte overvåker hverandre nøye. Om man i matpausen ikke klager over universitetet, blir man mistenkeliggjort. Om man offentlig kritiserer universitetet, blir man ihjeltiet. Om man mislykkes, blir man sett ned på. Men den som lykkes, unnslipper heller ikke: Om man er en god pedagog og populær blant studentene, blir man uglesett. Om man formidler for mye, står for mye frem i avisene og på tv, blir man baksnakket, for da er man overfladisk og populistisk. Vanligvis gjelder regelen: Jo færre lesere, desto bedre forskning. Men om man bare publiserer i tunge, internasjonale tidsskrifter, om man får høythengende vitenskapelige priser, blir man garantert utestengt fra det gode selskap rundt lunsjbordene.
Onde tunger vil ha det til at universitetskulturen fremdyrker middelmådigheten. Det er middelhavsfareren som er den klare vinneren, men viktigere enn faglig middelmådighet er sosial kyndighet og evne til å bygge allianser.
Men vi må ikke glemme gledene, snøvlet professoren på julebordet etter enda et par glass av den billigste kartongvinen. Og hun har rett: Det er mye ren forskningsglede og faglig entusiasme også, det er sterk tro på
[s. 34]
kunnskap, en urokkelig tillit til vitenskapen. For all del. Universitetsvesenet er i stor grad tuftet på de ansattes glød. Det er denne historien også. Både Edith Rinkel, Pål Bentzen og Nanna KIev gløder. Og middelmådigheter er de ikke. Ingen ville ha funnet på å beskylde Edith RinkeI for å være et gjennomsnittsmenneske, og Pål Bentzen og Nanna Klev er avgjort verken gjennomsnittlige eller middelmådige.
Når det gjelder å finne allierte og å klatre i sine sosiale nettverk, er imidlertid Edith Rinkel, Pål Bentzen og Nanna Klev nokså forskjellige. Alle tre vet godt hva det dreier seg om. De behersker kunsten å klatre. Men minst ! en av dem kommer til å klatre for høyt – og falle ned. Mange kommer til å si at det var vel fortjent.

(senere i samme bok:)
[s. 214]
Nanna ler, og halvveis i Nannas andre vinglass og Påls tredje pils er Pål i omtrent samme stemning som han var i da de satt i kantinen noen dager tidligere. Han skammer seg en smule, men først og fremst finner han stor glede i å snakke åpent om kolleger og om universitetsvesenet med N anna. Og hadde han ikke vært så forelsket, ville sikkert Pål ha sett at også Nanna frydet seg over samtalen den kvelden. Ja, for Nanna liker jo sladder minst like godt som Pål gjør det.
Du vet vel at det nettopp er lyst ut en ny, fast stilling ved instituttet? spør han. Nanna nikker. Stillingsformuleringen, som ble offentliggjort tidligere i uken, hadde utløst korridormumling og spede, men resignerte protester, hvorav noen hadde nådd helt til bestyrer Paulsen og resten av instituttledelsen. Saken var nemlig den at Riisby, en usedvanlig dyktig morfolog, som av fami- lieårsaker (den engelske mannen hennes hadde forlatt
[s. 215]
henne til fordel for familiens thailandske au pair) var vendt tilbake til Norge etter mange år som professor ved Oxford. Riisby hadde uttrykt sin interesse for stillingen, en stilling som hadde vært planlagt i mer enn to år, men som først nå så ut til å bli en realitet. Imidlertid var Riisby Paulsens erkefiende (det ble sagt at hun hadde tillatt seg å stille Paulsen et par kritiske spørsmål etter et skandaløst dårlig konferanseinnlegg for omtrent ti år siden, lenge før bestyrerperioden, den gangen Paulsen var en førsteamanuensis, med ambisjoner som ikke stod i forhold til hans mediokre åndelige utrustning). Fortuna favet fatuis, sier Pål. «Hevnen er søt?» tipper Nanna. Nesten, svarer Pål: «Lykken står tåpene bi.»
Paulsen og ledelsen hadde nemlig formulert stillingsbetenkningen slik at den hindret Riisby i å søke; det vil si, søke stillingen kunne hun selvsagt, men hun kunne ikke ifølge betenkningen bli kjent kompetent. I den opprinnelige stillingsbetenkningen stod det at søkeren måtte ha professorkompetanse innen futuristisk morfologi, men i den endelige versjonen, som stod på trykk i Aftenposten og Dagbladet, og som ble lagt ut på nettet, blant annet i Norsk lysingsblad, var forstavelsen fono- føyd til, og dermed utelukket det Riisby, som aldri hadde publisert arbeider av fonomorfologisk art. Utrolig, sier Nanna. Det er sånn det gjøres, sier Pål nøktent. Pål forteller at han hadde hørt av Hans Holstein at Paulsen skulle ha proklamert følgende: «Jeg vet at Riisby er på jakt etter en stilling, jeg vet at vårt institutt sårt hadde trengt hennes kompetanse, jeg vet at hun er lynende flink – og jeg vil ikke ha henne her.»
Nanna ler. Pål sier at han vel egentlig ikke trodde på den historien, det er grenser for hvor skamløs selv en instituttbestyrer kunne være. Er det? spør Nanna. Pål
[s. 216]
presiserer at han ikke tviler på at det forholder seg slik, men at han ikke kan forstå at Paulsen har sagt det høyt. Nå fremholdt ledelsen selvsagt at det var innen fonomorfologi instituttet trengte å styrkes, til tross for at alle vet at det verken er i overensstemmelse med virkeligheten eller med tidligere vedtak i instituttstyret. Nanna rister oppgitt på hodet.
De snakker videre om utnyttelse og hensynsløshet, om veiledere som i sjalusi og sinne har forsøkt å holde nede altfor dyktige stipendiater. De snakker om tyveri av andres ideer og resultater (Pål får et kort stikk av angst da Nanna bringer dette temaet på bane, og han lover seg selv at han aldri mer skal slippe mappen av syne). Nanna hvisker at hun har hørt om en som jobber på Futling, som en gang stjal deler av en MA-thesis og publiserte det som sin egen artikkel. Det skjedde nå for ikke så lenge siden, i fjor faktisk.
(...)

Utdragene er kopiert og lagt ut på denne nettsiden med tillatelse fra forfatteren Helene Uri. Boken er å få kjøpt fra Gyldendal Norsk Forlag, både i billigutgave og med harde permer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist oppdatert 5.4.2007
2007©Ingar Kaldal